Budskapet fra Det Universelle Rettferdighetens Hus i anledning tohundreårsmarkeringen av Bábs fødsel

Copyright © Bahá'í International Community, Bábs gravmæle i Haifa i Israel.

The Universal House of Justice

Oktober 2019

Til alle som er kommet for å hylle ham som bebudet et nytt daggry

Inderlig elskede venner!

La oss gjøre oss noen tanker i fellesskap. Når en guddommelig læremester fremtrer i verden, en person med læresetninger som vil komme til å forme menneskers måte å tenke og handle på i påfølgende århundrer – hva ville vi vente oss i en slik dramatisk, jordrystende stund?

Hver gang en slik læremester fremtrer, er dette en avgjørende begivenhet som driver sivilisasjonen videre fremover, slik det er nedtegnet i de hellige skrifter hos verdens store trossamfunn. Den åndelige impuls som enhver av dem har brakt i løpet av historien, har gjort det mulig å utvide aksjonsradiusen for menneskers samarbeid fra klanen til stammen, til bystaten og til nasjonen. Og hver av disse store læremestre har lovet at etter en tid ville en annen guddommelig skikkelse vise seg, en som man burde forvente skulle komme, med en innflytelse som ville forandre verden til det bedre. Det er derfor ikke til å undres over at da Báb – født for to hundre år siden og nå hyllet av oss – fremtrådte, så førte det til en brytningstid uten sidestykke i landet der han ble født. Som for alle slike skikkelser ble det, i den stund da han fremsto, utløst sterke åndelige krefter – men dette ble ikke ledsaget av noen synlige begivenheter. Isteden foregikk det i en sen kveldsstund en samtale i en beskjeden persisk bolig mellom en religionsstudent og dennes ungdommelige vert, og i løpet av samtalen åpenbarte verten at han var Den Lovede, den guddommelige læremester som hans gjest hadde vært på leting etter. «Se nøye etter,» bemerket han. «Den personen [det ble] siktet til, kunne det kanskje ikke være meg?» Det er denne unge mannen, Báb, vi hyller som den som ved sitt komme – etter tusen års forløp – enda en gang lot den guddommelige ledelses lys skinne over menneskenes verden.

Alt det som senere har skjedd, utviklet seg fra dette første øyeblikket. Bábs skrifter fløt i rikt monn fra hans penn; de avdekket dype sannheter, avfeide overtroiske forestillinger som hersket på hans tid, tilskyndet folk til å innse hvilken viktig tid det var, refset hykleriet hos deres ledere og kalte verden til å praktisere et opphøyet levesett. «O jordens folkeslag!» erklærer han i ett av sine større verk. «Sannelig, Guds strålende lys har vist seg midt iblant dere … så dere kan bli ledet rett til fredens veier og med Guds tillatelse kan tre ut av mørket over i lyset og inn på denne sannhetens vidstrakte sti.» Han innflytelse spredte seg uvanlig raskt og nådde ut over Persias grenser. Folk som iakttok det som foregikk, ble forbløffet av hvor hurtig tallet på hans tilhengere økte, så vel som av hvor uovertruffent modig og hengivent de handlet. Beretninger om Bábs liv – den raske buen det beskrev og det tragiske drama som avsluttet det – fikk vitebegjærlige sjeler til å reise til Persia og foreta ytterligere undersøkelser, og de inspirerte til at hans person en rekke ganger ble hyllet på kunstnerisk vis.

Bábs strålende lys virker desto mer blendende i kontrast til mørket i det sosiale miljø som hersket da han fremtrådte. Det nittende århundres Persia befant seg langt borte fra storhetstiden da landets sivilisasjon var gjenstand for verdens misunnelse. Nå hersket det uvitenhet; meningsløse dogmer ble ikke trukket i tvil; utbredt korrupsjon økte ulikhetene. Religionen, som hadde vært grunnlaget for Persias tidligere velstand, var blitt et legeme uten en livgivende ånd. Hvert år som gikk, bød ikke de underkuede massene på annet enn skuffelse og håpløshet. Undertrykkelsen var fullstendig. Da kom Báb som et uvær om våren for å renske og rense, for å rykke en egensindig tidsalders visne og utbrukte sedvaner opp med rot og vaske bort hindrende støv fra øynene hos dem som var blendet av en illusjon. Men Báb hadde et spesielt mål for øye. Han strebet etter å forberede folk på at snart ville Bahá’u’lláh komme – den annen av de to lyskilder som var bestemt å skulle skjenke menneskeheten nytt lys. Dette var hans mest vedvarende tema. «Når Bahás Dagstjerne stråler frem over evighetens horisont,» lærte han sine tilhengere, «påhviler det dere å fremstille dere for hans trone.»

Således opplyste Báb og – med enda sterkere glans – Bahá’u’lláh et samfunn og en tidsalder som var hyllet i mørke. De innvarslet et nytt stadium i samfunnsutviklingen: stadiet for hele menneskeslektens forening. De åndelige energier som verden mottok ved dem, inngjøt et nytt liv i ethvert innsatsområde, og resultatene av dette er tydelige i den forvandlingen som har skjedd. Den materielle sivilisasjon har gjort umåtelige fremskritt; det er gjort forbløffende gjennombrudd innen vitenskap og teknologi; portene til menneskehetens samlede kunnskap er åpnet på vidt gap. Og bred tilslutning har de prinsipper vunnet som Bahá’u’lláh fremsatte for å oppløfte samfunnet og gi det fremgang, og for å gjøre slutt på systemer for å herske over andre og utelukke dem. Tenk på hans læresetning om at menneskeheten er ett folk, eller at kvinner har samme stilling som menn, eller at alle må få skolegang, eller at fornuftpreget gransking av sannheten må veie tyngre enn fantasipregede teorier og fordommer. På tvers av alle nasjoner sier en stor andel av verdens folk seg nå enige i disse grunnleggende verdiene.

Selv om argumenter mot disse verdier tidligere var begrenset til den seriøse tenknings ytterste utkanter, dukker de likevel også opp i samfunnet igjen, og det er en påminnelse om at idealer må befestes av kraften i et åndelig engasjement. For én ting er å anerkjenne noe i prinsippet; noe ganske annet er å omfavne det av hele sitt hjerte, og enda vanskeligere er det å omdanne samfunnet på måter som gir et kollektivt uttrykk for dette. Det er likevel det som er målet for samfunn som dukker opp verden over og er formet etter Bahá’u’lláhs lære. Disse samfunn bestreber seg på å fokusere disse læresetningenes lys på de kroniske problemer som plager samfunnene rundt dem; de lager praktiske handlingsprogram basert på åndelige formaninger. Dette er samfunn som under alle omstendigheter går i brodden for skolegang for både jenter og gutter, som holder seg til et utvidet begrep om gudsdyrkelse der arbeid utført med et tjenende sinn inngår, som ser hen til åndelige ambisjoner snarere enn egeninteresse som en varig kilde til inspirasjon, og som innprenter en besluttsomhet om å fremme forvandling for individ og samfunn. De søker å få i stand åndelig, sosial og materiell fremgang på samme tid. Dette er fremfor alt samfunn som definerer seg selv gjennom sitt engasjement for menneskehetens enhet. De verdsetter det rike mangfold som representeres av hele verdens slekter samtidig som de hevder at ens identitet som medlem av menneskeslekten har forrang fremfor andre identiteter og forbindelser. De bekrefter behovet for en global bevissthet grunnet på en felles bekymring for menneskeslektens velferd, og de regner alle jordens folkeslag som åndelige brødre og søstre. Bahá’u’lláhs tilhengere er ikke tilfredse med kun å tilhøre slike samfunn, og derfor gjør de en vedvarende innsats for å innby likesinnede sjeler til sammen med dem å finne ut hvordan man iverksetter hans læresetninger.

Dette bringer oss til det springende punkt i vårt anliggende. Det foreliggende emne er av en utfordrende art og krever oppriktighet. Det finnes mange edle og beundringsverdige saker i verden, de utgår fra bestemte perspektiver og er verdifulle hver for seg. Er Bahá’u’lláhs Sak bare én blant dem? Eller er den universell og rommer hele menneskeslektens høyeste idealer? Tross alt må en Sak som skal være kilden til varig rettferdighet og fred – ikke for ett sted eller ett folk, men for alle steder og alle folkeslag – være uuttømmelig, må besitte en himmelsk vitalitet som lar den overstige alle begrensninger og omslutte enhver dimensjon av menneskehetens liv. Den må i siste instans ha evnen til å forvandle menneskets hjerte. La oss derfor, på samme måte som Bábs gjest, se nøye etter. Har ikke Bahá’u’lláhs Sak nettopp disse selvsamme egenskaper?

Hvis læresetningene brakt av Bahá’u’lláh er det som vil sette menneskeheten i stand til å skride fremover til enhetens høyeste nivåer, da må man gjennomsøke sjelen etter riktig respons. De mange som anerkjente Báb, ble kalt til heltemot, og deres storslagne respons er nedtegnet av historien. La enhver som er våken overfor verdens tilstand og overfor de vedvarende onder som bringer innbyggernes liv ut av lage, gi akt på Bahá’u’lláhs appell om uselvisk og standhaftig tjeneste – heltemot for denne tidsalder. Hva annet vil redde verden enn innsatsen gjort av utallige sjeler som hver og én gjør menneskehetens velferd til sitt fremste, sitt dominerende anliggende?

[signed: The Universal House of Justice]