“La din visjon omfavne hele verden…”
— Bahá’u’lláh

Menneskeheten står overfor et kritisk behov: å finne en global visjon som kan forene mennesker og samfunn. En slik visjon legges frem i skriftene til Bahá’u’lláh som hevder å være Guds profet for vår tid.

Bahá’í-troen, den yngste av verdensreligionene, er basert på hans lære. Religion er det mest effektive middel for å forvandle menneskets oppførsel, relasjoner mellom folk og samfunnsstrukturer, ifølge Bahá’u’lláh. Verdens seks millioner bahá’íer dyrker sine kjærlighets-, kunnskaps- og viljes-evner for å oversette tro til handling.

Inspirert av Bahá’u’lláhs visjon inviterer bahá’íer over hele Norge deg til å fremme menneskehetens enhet, uten tanke på religiøs bakgrunn, etnisitet , kjønn eller sosial status.

HVA BAHÁ'ÍER TROR

“Han som er deres Herre, den overmåte barmhjertige, nærer i sitt hjerte et ønske om å se hele den menneskelige rase som én sjel og ett legeme.”
— Bahá’u’lláh

På tusener av steder rundt i hele verden inspirerer bahá’í-troen enkeltindivider og samfunn til å forbedre sine egne liv og bidra til sivilisasjonens fremgang.

Bahá’í-troen tar for seg grunnleggende temaer som Guds og religionens enhet, menneskehetens enhet, fordomsfrihet, menneskets iboende edelhet, religiøs sannhets gradvise åpenbaring, utvikling av åndelige egenskaper, samspillet mellom tilbedelse og tjeneste, likhet mellom kvinne og mann, harmoni mellom religion og vitenskap, rettferdighetens sentrale stilling i alle menneskelige anliggender, betydningen av utdanning, og de dynamiske forhold som skal knytte individer, samfunn og institusjoner sammen etter hvert som menneskeheten skrider frem mot sin kollektive modenhet.

BAHÁ'U'LLÁH OG HANS PAKT

Bahá’í-troen bygger på åpenbaringen til to guddommelige budbringere - Báb and Bahá’u’lláh. Det er et særtrekk ved troen at den ikke er splittet i sekter, men er et forenet verdenssamfunn. Det skyldes den eksplisitte veiledningen som ble gitt av Bahá’u’lláh og som har sikret den kontinuitet i ledelse som har etterfulgt hans bortgang. Linjen av etterfølgere blir kalt Pakten. Den gikk fra Bahá’u’lláh til hans sønn ‘Abdu’l-Bahá, og så fra ‘Abdu’l-Bahá til hans barnebarn, Shoghi Effendi, og videre til bahá’í-troens øverste valgte organ, Det Universelle Rettferdighetens Hus, forordnet av Bahá’u’lláh. En bahá'í anerkjenner den guddommelige autoriteten til Báb og Bahá’u’lláh og de utpekte etterfølgerne.

BÁB (1819-1850)

Báb er bahá'í-troens forløper. I 1844 kunngjorde han at han var budbærer for et budskap som var forutbestemt til å forvandle menneskehetens åndelige liv. Hans misjon var å forberede veien for Guds andre budbringer, større enn ham selv, som ville innlede en tidsalder for fred og rettferdighet.

BÁBS LIV

En vårkveld i 1844 fant det sted en samtale mellom to unge men som innvarslet en ny tidsalder for den menneskelige rase. En persisk kjøpmann kunngjorde for en tilreisende i byen Shiraz at han var bæreren av en guddommelig Åpenbaring forutbestemt til å forvandle menneskehetens åndelige liv. Kjøpmannens navn var Siyyid ‘Alí-Muhammad, og han er kjent i historien som Báb (som betyr «Port» på arabisk).

Midten av 1800-tallet var en av de meste turbulente periodene i verdenshistorien. Store revolusjoner var underveis. I deler av Europa og Nord-Amerika ble utdaterte sosiale strukturer og forhold utfordret av plutselige og uventede forandringer på områder som jordbruk, industri og økonomi. Samtidig, over hele verden, oppfattet tilhengere av ulike religioner at menneskeheten var nære ved et nytt stadium i sin utvikling, og mange forberedte seg på en nær forestående tilsynekomst av Den Lovede, og ba inderlige bønner om at de ville gjenkjenne Ham.

En søken blir oppfylt

En ung lærd mann med navn Mulla Husayn var en slik sjel som befattet seg med en livsendrende søken. Han følte seg trukket, som av en magnet, til Shiraz – en by kjent for rosers duft og syngende nattergaler. Om kvelden den 22. mai 1844, idet han nærmet seg byporten, ble han hilst velkommen av en ung mann med en grønn turban. Denne fremmede hilste Mulla Husayn som han var en meget god venn.

«Denne ungdommen som møtte meg utenfor byporten i Shiraz overøste meg uttrykk for hengivenhet og godhet,» mintes Mulla Husayn. «Han overbrakte med en hjertelig invitasjon til å besøke hans hjem, for at jeg der kunne komme meg igjen etter trettheten fra reisen.»

De to mennene tilbrakte hele natten fordypet i samtale. Mulla Husayn var forbløffet over å oppdage at hver eneste av de kjennetegn som han søkte hos Den Lovede var til stede i denne unge mannen. Før han skulle dra tidlig neste morgen, henvendte hans vert seg til ham med følgende ord: «O, du som er den første til å tro på meg! Sannelig sier jeg, jeg er Báb, Porten til Gud. … Atten sjeler må, til å begynne med, spontant og av sin egen frie vilje, akseptere meg og anerkjenne sannheten i min Åpenbaring.»

I ukene som fulgte Bábs erklæring, hadde sytten andre mennesker, etter sin egen spontane bestrebelse, anerkjent hans stade, hadde forsaket komforten og tryggheten i sitt gamle liv, og – løsrevet fra alle tilknytninger – dratt av sted med oppgaven å spre hans lære. Disse første atten tilhengere av Báb har alle blitt kjent som «Den Levendes Bokstaver».

En av dem, dikterinnen Tahirih, skulle spille en nøkkelrolle når det gjaldt å bryte med fortiden, idet hun uttrykker ropet om full likestilling mellom kvinner og men. Det siste medlemmet av gruppen, en ung mann som ble gitt tittelen Quddus – som betyr «Den mest hellige» - fremviste en grad av hengivenhet og mot som gjorde ham til den mest aktede av Den Levendes Bokstaver.

Mulla Husayn var overveldet av ordene som hadde strømmet fra Báb den natten. Báb fremviste en medfødt kunnskap, som, selv når han var ganske ung, hadde gjort hans familie målløse. «Han kan ikke bli behandlet som bare et barn,» hadde læreren fortalt dem, «Han trenger virkelig ikke noen lærer som meg.»

Bàbs misjon

Født I Shiraz, en by i det sydlige Iran, den 20. oktober 1819, var Báb den symbolske porten mellom tidligere tiders profetier og en ny oppfyllelsens tidsalder for menneskeheten. Hans fremste oppgave var å vekke mennesker til forståelse av det faktum at en ny periode i menneskets historie hadde begynt, en som ville bevitne foreningen av hele den menneskelige rase og fremkomsten av en verdenssivilisasjon med åndelig og materiell fremgang. Denne store dag ville bli etablert gjennom innflytelsen fra en guddommelig inspirert Lærer, som Báb henviser til som «Han som Gud skal åpenbare.» Det var hans egen misjon, erklærer Báb, å innvarsle fremkomsten av denne lovede Gudsmanifestasjon. Báb forklarte at denne nye manifestasjonen ville innlede en tidsalder med fred og rettferdighet som var hvert lengtende hjertes håp og løftet i enhver religion. Báb instruerte sine tilhengere om å spre dette budskapet over hele landet og forberede menneskene for denne etterlengtede dag.

Bábs budskap vekket håp og begeistring blant mennesker fra alle samfunnslag. Skjønt noen fremstående muslimske geistlige aksepterte Báb, ble mange andre usikre og følte seg truet av hans voksende innflytelse og fryktet at deres etablere posisjon med privilegier og makt ville bli truet av folkets nye kraft. De forkastet Bábs lære som kjetteri og bestemte seg for å knuse ham og hans tilhengere. Striden raste i moskeer og skoler, i gatene og basarene over hele landet.

Som et resultat ble Báb forvist – fra by til by, fra fengsel til fengsel. Men ingen av planene som hans fiender kom opp med kunne hindre hans innflytelse fra å spre seg. På hvert eneste sted dit han ble sendt, vant verdigheten og den magnetiske tiltrekningen ved hans personlighet beundring hos de sivile myndigheter og hos landsbybefolkningen. Ubarmhjertige fengselsguvernører og soldater som voktet over ham ble hans tilhengere. Hver eneste gang de trodde de slukket hans innflytelses flamme, tilførte myndighetene bare brensel til hans livgivende lys. Med tiden vokste Bábs popularitet i en slik grad at noen fremstående geistlige appellerte til myndighetenes om å få ham henrettet. Bábiene som var avskåret fra sin leder, forsvarte seg djervt mot hele statens mektige krefter som ble samlet for å knuse dem. Tusener av hans tilhenger – menn, kvinner og barn – led en grusom og brutal død.

Bábs henrettelse

I 1850 beordret Mirza Taqi Khan (Storvizier til Nasiri’d-Din Shah) Bábs henrettelse. Da vaktene kom for å hente ham på eksekusjonsdagen den 9. juli, sa Báb til dem at ingen «jordisk makt» kunne bringe ham til taushet før han hadde fullført alt han hadde å si. Tusenvis av mennesker samlet seg på hustakene som omkranset kasernetorget i Tabriz der Báb skulle bli henrettet av en skuddtropp. I den intense heten fra solen midt på dagen, ble han hengt opp i rep mot kaserneveggen, sammen med en ung følgesvenn. Et regiment bestående av 750 soldater åpnet ild i tre påfølgende skuddsalver. Da røyken og støvet fra kruttsalvene fordunstet var Báb forsvunnet ut av syne. Bare hans følgesvenn var tilbake, i live og uskadd, og stod langs veggen der de hadde blitt hengt opp. Repene som de hadde blitt bundet med hang der og var ødelagt. Etter en viss leting ble Báb funnet tilbake i cellen sin, der han fortsatte samtalen med sin sekretær som var blitt avbrutt tidligere.

«Nå kan dere fortsette og gjennomføre deres forsett,» sa Báb til sine voktere. På nytt ble han brakt frem for henrettelse. Etter at det første regiment nektet å avfyre skudd, ble et nytt samlet og beordret til å skyte. Denne gangen ble kroppene til Báb og hans unge følgesvenn skutt og knust. En hvirvelvind av støv omsluttet byen, og skygget for solen helt til kvelden.

I 1909, etter å ha vært holdt skjult i mer enn et halvt århundre, ble Bábs levninger endelig gravlagt på Karmelfjellet i Det hellige land. I dag, gravlagt i et strålende gulkuplet Gravmæle, omkranset av iøynefallende terrassehager og fontener, hviler Báb i åpenbar ære, et symbol på triumfen til en Sak som han hadde vært herold for mot den voldsomste motstand. Over hele verden anerkjenner millioner av mennesker Báb som den guddommelige inspirerte herold for bahá’í-troen og vender seg med ærbødighet til hans skrifter for å oppdage «Guds strålende Lys.»

BÁBÍ-BEVEGELSEN

Kunngjøringen av Bábs budskap forårsaket en oppstandelse i Persia enda større enn de hendelser som er knyttet til ankomsten til Jesus Kristus i Det hellige land nesten to tusen år tidligere. Fra 1845 til 1847 sveipet en bølge av lidenskapelig undersøkelse landet, og tallrike menigheter lyttet med undring til vitnesbyrdene fra Bábs tilhengere. Prinsippene, standardene og lovene som de fremmet utfordret hele samfunnsstrukturen. Inspirert av hans budskap sluttet tusener på tusener av mennesker seg til hans lære og ble kjent som bábíer.

Tross den voldsomme motstanden de møtte fra autoritetene som gjorde seg til fiender av frykt og misunnelser, så spredte den intense hengivenhet som grep Bábs tilhengere seg til medlemmer av geistligheten, til kjøpmannsstanden og til de høyere sirkler i samfunnet. Blant de mest uventede av dem som sluttet seg til Bábs Sak var en fremstående teolog som bar tittelen Vahid – som betyr «enestående». Som en betrodd rådgiver for Sjahen, hadde Vahid blitt sendt for å forhøre Báb på vegne av kongen, som ønsket å sikre seg troverdig førstehåndskunnskap om bevegelsen som feide gjennom landet hans. Etter å ha hørt om Vahids omvendelse, beordret Sjahen at Báb straks skal bringes til Teheran. Statsministeren – som fryktet for at hans egen posisjon ville bli skjebnesvangert undergravd hvis Sjahen skulle komme under innflytelse av ´Báb – gav i stedet ordre om at han skulle bli fengslet i festningen Mah-Ku, nær den tyrkiske grensen. Påskuddet som bli gitt til Sjahen var at Bábs ankomst i hovedstaden ville kunne lede stor offentlig uro og kaos.

Mirza Husayn-‘Alí

Den mest fremstående skikkelsen som sluttet seg til Bábs Sak var sønnen til en velstående minister. Mirza Husayn-‘Alí var en høyt aktet ung adelsmann som hadde avslått en stilling ved Sjahens hoff for å ta seg av mennesker som var undertrykte og fattige. En dag ankom Mulla Husayn – den første til å anerkjenne Báb – Teheran på sin Mesters anvisning for å søke opp en fremstående person som han hadde blitt fortalt ville være helt spesielt mottakelig for hans budskap.

Brevet som Mirza Husayn-‘Alí mottok fra Báb fremkalte en øyeblikkelig respons. Han gjenkjente en guddommelig Åpenbarings karakter. »Den som tror på Koranen,» erklærte han, «og anerkjenner dens guddommelige opprinnelse, og likevel nøler, om så bare et øyeblikk, å godta at disse sjelsbevegende ord er inngitt den samme fornyende kraft, har ganske visst feilet i sin dom og forvillet seg langt fra rettferdighetens sti.»

Skjønt de to aldri møtte hverandre, var Báb klar over at Mirza Husayn-‘Alí— med tittelen Bahá’u’lláh— var «Han som Gud skal åpenbare», den guddommelige lærer hvis komme Báb innvarslet.

En historisk konferanse

Mens Báb var fengslet nord i Iran, fortsatte hans Sak å spre seg over hele landet. I juni 1848 møttes en stor gruppe av hans tilhengere i landsbyen Badasht. Samlingen deres skulle vise seg å bli et avgjørende øyeblikk i bevegelsens historie. Der diskuterte de hva bevegelsen stod for, og hvordan de skulle oppnå sine mål stilt overfor en voksende bølge av motstand, og hvordan sikre seg at Báb kunne bli løslatt. Det var i Badasht at de forstod at Bábs misjon representerte et plutselig, fullstendig og dramatisk brudd med fortidens religiøse og sosiale tradisjoner.

Blant dem som var til stede, var dikterinnen Tahirih. Konferansen ble oppflammet av hennes markante klargjøring av innholdet i Bábs budskap. Han var, kunngjorde hun, Gudsmanifestasjonen, ventet på i så lang tid, og grunnleggeren av en ny og uavhengig religiøs dispensasjon. For å klargjøre dette trådde hun ved en anledning frem uten sløret som krevdes etter muslimsk tradisjon. Hennes handling viste seg å bli en alvorlig trostest for noen av bábíene, og nyheten om hendelsen vekket enda større motstand fra den muslimske geistlighet.

Oppstand over hele Persia

Etter Badasht befant omlag 300 bábíer seg beleiret i en liten forskansning som de i all hast hadde reist rundt et forlatt gravmæle i provinsen Mazindaran. Etter å ha marsjert oppglødde gjennom provinsen idet de proklamerte at den Lovede Ene hadde kommet, ble gruppen stemplet som kjetterske av den lokale geistlighet som hisset befolkningen i flere landsbyer til å angripe dem. Den nye statsministeren befalte at bábíene måtte knuses og militære styrker ble utkalt for å støtte kampanjen til de lokale mullaene.

Beleiringen ved gravmælet Shaykh Tabarsi  ble en uventet ydmykelse for motstanderne til Báb. Over en periode på flere måneder ble den ene hæren etter den andre, som talte tusener av menn, sendt for å beseire bábíene. Disse utrente, utstyrsløse, «Gud-beruste» studentene forsvarte seg heroisk mot en velorganisert hær som var støttet av den lokale befolkning, velsignet av geistligheten og med statens ressurser i ryggen.

Til sist ble bábíene, svekket av sult og tapet av en stor andel av sine medlemmer – deriblant Bábs første disippel Mulla Husayn – tvunget til å overgi seg under en høytidelig ed, avlagt på et eksemplar av Koranen, om at de skulle settes fri. Men straks de hadde komme ut fra befestningen, ble de overfalt. Mange ble drept på stedet, andre ble tatt til fange og torturert til døde, av dem som overlevde ble noen fratatt sine eiendeler og solgt som slaver.

To andre større steder var vitne til lignende scener. I Nayriz og Zanjan kom statens væpnede styrker for å støtte mobben som hadde blitt hisset opp til en tilstand av fullt raseri. I Nayriz maktet ikke engang lederskapet til en så fremstående skikkelse som Vahid å roe sinnet til de lokale myndighetene og den rasende mobben de provoserte. Vahid omkom i massakren som fulgte erobringen av den lille befestningen der de beleirede bábíene hadde tatt sin tilflukt. Ved Nayriz, liksom ved Tabarsi, ble overgivelsen av bábí-forsvarerne sikret i form av falske løfter om fred og vennskap signert og forseglet på et eksemplar av Koranen. Kort tid etter ble fangene slaktet ned.

Et ødelegggende slag

Statsministeren Amir Kabir var fast bestemt på å slå ned oppstanden fra grunnen av. Báb var blitt ført til Tabriz der fremstående lærde ble bedt om å avgjøre saken heller av en religiøs enn av en sivil domstol. Som statsministeren hadde forventet seg, samarbeidet geistligheten mer enn villig til å undertegne en formell dødsdom, basert på anklage om kjetteri. Báb ble offentlig henrettet under ekstraordinære omstendigheter midt på dagen 9. juli 1850.

For bábíene var effekten av Bábs henrettelse, som fulgte så kort tid etter den voldsomme død til så mange av troens fremste tilhengere, et ødeleggende slag. Det berøvet samfunnet for lederskapet det trengte, ikke bare for å utholde de stadig sterkere forfølgelsene som det opplevde, men også for å opprettholde integriteten av de standarder for oppførsel som Báb hadde lært.

Bábiene hadde hele tiden understreket at deres eneste anliggende var å proklamere de nye åndelige og sosiale læresetningene som var åpenbart av Báb. På samme tid, mente de at det var deres plikt å forsvare seg og sine familier, så sant de ikke begikk voldshandlinger. Idet de veiledende hendene til dem som forstod Bábs budskap var trukket vekk av slik brutal undertrykkelse, var det bare å forvente at ustabile elementer blant bábíene ville vise seg å være ute av stand til å opprettholde den opprinnelige disiplin.

Dette skulle vise seg da den 15. august 1852 da to bábíer avfyrte en pistol mot Sjahen. Kongen unngikk alvorlig skade fordi pistolen bare var ladd med hagl; men anslaget mot monarkens liv gav støtet til en ny bølge av forfølgelser i en skal som langt overgikk noe landet til da hadde vært vitne til. Tusener av menn, kvinner og barn ble drept under omstendigheter av forferdelige grusomheter. Med beskjeden om at eiendommen til de «frafalne» var konfiskert, sluttet mange lokale myndigheter seg til jakten på tilhengere av Báb. I Teheran grep ulike håndverkslaug – bakere, slaktere, snekkere og andre – grupper av bábíer om kappedes om å utsette dem for de grusomste former for tortur.

Mange historikere og kommentatorer – noen av dem var øyevitner til hendelsene – har skrevet om forfølgelsen av Bábs tilhengere, om de gripende bragder av tapperhet som han inspirerte til og hans eget vinnende vesen og utstråling.

Den nye bølgen av forfølgelser oppildnet også dem som ønsket å bringe til taushet den besluttsomme og stadig mer frittalende Tahirih. Og likevel, da hun ble informert om at hun hadde blitt dømt til døden, blir det fortalt at Tahirih skal ha sagt til sin fangevokter: «Dere kan drepe meg så mye dere vil, men dere kan ikke stoppe kvinnenes frigjøring.»

Slutten på bábí-dispensasjonen

I en kort periode var hele Persia svært nær en feiende sosial forandring. At en slik forvandling ikke fant sted, var resultatet av inngripen fra religiøse og politiske ledere, som fryktet at Báb ville true den autoritet som deres posisjoner gav dem.

Den grenseløse grusomheten til disse lederne etterlot Bábs tilhengere nedbrutte og utmattede, berøvet alle ressurser og veiledning fra sine ledere. Men deres offer var ikke fånyttes. Til forskjell fra de gamle tiders seere som kunne se inn i den fjerne fremtid til en tid da «jorden skal bli fylt med Herrens kunnskap og glans,» var Báb– ved sin tilsynekomst – et tegn på at gryningen for «Guds Dag» endelig var kommet, og det satte scenen for en enda større Åpenbaring som skulle bli forløst gjennom Bahá’u’lláh.

BÁBS GRAVMÆLE

I de mørkeste netter av sin fengsling, berøvet kontakt med sine hengivne tilhengere, ble Báb nektet selv en lampe av sine fangevoktere. Men i dag har hundre tusener av besøkende hvert år anledning til å se det strålende gravmæle som omkranser hans jordiske levninger. Badet i lys, hver eneste natt, ligger Bábs gravmæle der som et enestående tiltrekningspunkt på Karmelfjellet i Det hellige land. Bygningens plassering og den harmoniske forening av Østens og Vestens arkitektoniske stil har gjort det til et kjent og meget elsket landemerke ved Middelhavskysten.

Det var om sommeren i 1891 at Bahá’u’lláh stod ved en sirkel av sypresstrær halvveis oppe på den karrige nordsiden av Karmelfjellet og pekte ut for sin sønn, ‘Abdu’l-Bahá, det stedet der et passende mausoleum skulle reises for å ta imot levningene av Báb. ‘Abdu’l-Bahá gikk i gang med den krevende oppgaven med å kjøpe opp landområdet og reise et beskjedent mausoleum med seks rom. «Hver stein i den bygningen, hver stein på veien som leder til den, har jeg med uendelige tårer og til en enorm pris, reist og satt på plass,» skal ‘Abdu’l-Bahá ha uttalt. Han så for seg at gravmælet til syvende og sist ville bli «bygget på den mest utsøkte måte og ville fremstå med den ytterste skjønnhet og storhet. Terrasser vil bli bygget fra bunnen av fjellet og helt til toppen. Ni terrasser fra bunnen til gravmælet og ni terrasser fra gravmælet til toppen. Hager med fargerike blomster vil bli utformet på alle disse terrasser.»

Den 21. mars 1909 ble Bábs levninger – som hadde vært holdt skjult i seks årtier etter hans henrettelse og i all hemmelighet fraktet fra Iran til Det hellige land – endelig lagt på plass for godt. ‘Abdu’l-Bahá’s banebarn Shoghi Effendi skrev “Når alt var over, og de jordiske levningene etter Martyr-Profeten fra Shiraz omsider var trygt plassert i sitt evige hvilested i hjertet av Guds hellige fjell, bøyde ‘Abdu’l-Bahá - som hadde kastet av seg sin turban, fjernet sine sko og befridd seg fra sin kappe – seg over den fortsatt åpne sarkofagen, hans sølvfargede hår blafret om hans hode og hans ansikt var forvandlet og lysende, så hvilte han sin panne mot kanten av trekisten, og hulket høyt, gråt med en slik gråt at alle dem som var til stede gråt med ham. Den natten kunne han ikke sove, så overveldet var han av bevegelse.»

Kort tid etter ‘Abdu’l-Bahás bortgang ledet Shoghi Effendi i egen person arbeidet med å tilføye ytterligere tre rom i den opprinnelige bygningen, og omdannet det til et symmetrisk kvadrat med ni rom. I de tidlige 1940-årene designet den fremstående kanadiske arkitekten William Sutherland Maxwell, en overbygning til gravmælet. Til tross for virkningene av Andre Verdenskrig og uroen som feide gjennom regionen, ble konstruksjonen fullført i oktober 1953, og dette inspirerte Shoghi Effendi til å beskrive gravmælet som «Karmels dronning satt på trone på Guds fjell, kronet med skinnende gull, kledt i glitrende hvitt, omkranset av smaragdgrønt, som fortryller hvert eneste øye fra luften, sjøen, sletten og fjellsiden.»

BAHÁ’U’LLÁH (1817-1892)

Bahá’u’lláh — “Guds herlighet” – er den Lovede forutsagt av Báb og av alle de guddommelige budbringere i fortiden. Bahá’u’lláh presenterte en ny åpenbaring fra Gud til menneskeheten. Tusener av vers, brev og bøker fløt fra hans penn. I sine skrifter skisserte han et rammeverk for utviklingen av en global sivilisasjon som tar hensyn til både den åndelige og den materielle dimensjonen i menneskelivet. Av den grunn holdt han ut førti år med fengsling, tortur og forvisning.

BAHÁ’U’LLÁHS LIV

April, 1863. Menn og kvinner, unge og gamle, fra alle samfunnslag, samlet seg på hovedveien som førte ned til bredden av elva Tigris i Bagdad for å ta et tårevått farvel med En Som hadde blitt deres venn, deres trøster og deres veileder.

Mirza Husayn-‘Alí—kjent som Bahá’u’lláh— var blitt forvist fra deres midte. Som en fremstående tilhenger av Báb, hvis lære hadde sveipet gjennom Persia to tiår tidligere, hadde Bahá’u’lláh forsaket det privilegerte livet som han hadde blitt født til, og i stedet godtatt fangenskap og forvisning alle dager resten av sitt liv.

Men fortvilelse skulle snart bli forvandlet til håp: Før han forlater Bagdad, kunngjør Bahá’u’lláh  for sine følgesvenner det mange av dem allerede hadde ant – at han var den store Guddommelige Lærer som var innvarslet av Báb, banebryteren for en historisk tidsalder der fortidens tyrannier og urettferdigheter skulle vike plassen for en verden med fred og rettferdighet: en legemliggjøring av prinsippet om menneskehetens enhet.

Den «Åndelige Vårtid» var kommet, hadde han utvetydig kunngjort.

Tidlig liv

Født i Teheran den 12. november 1817, hadde Mirza Husayn-‘Alí alle de goder som var forbundet med en adelig fødsel. Fra svært tidlig alder viste han eksepsjonell kunnskap og visdom.

Som ung mann valgte Mirza Husayn-‘Alí, heller enn å forfølge en karriere med tjeneste i statsforvaltningen som hans far hadde gjort, å vie sine krefter til omsorg for de fattige. Han viste ingen interesse for posisjon eller betydningsfullhet.

Idet han anerkjente Bábs religion, ble livet for alltid forandret for den unge adelsmannen og hans familie. Skjønt de aldri personlig møttes, erklærte Mirza Husayn-‘Alí helhjertet sin tro på Bábs budskap fra det øyeblikk han hørte om det, og la all sin energi og innflytelse inn på å fremme det.

I 1848 fant det sted en viktig sammenkomst av Bábs tilhengere i en landsby i det nordøstre Iran kalt Badasht. Mirza Husayn-‘Alí spilte en sentral rolle i forhandlingene som foregikk der, og som bekreftet den uavhengige karakteren til en ny religion. Fra denne tiden av ble Mirza Husayn-‘Alí  kjent som Bahá’u’lláh, som betyr “Guds Herlighet” på arabisk.

Etter hvert som samfunnet av Bábs tilhengere vokste, fremkalte det også voldsom motstand. Tusener på tusener ble utsatt for den mest grusomme og barbariske behandling, og mange ble drept. Da tre hundre bábier søkte tilflukt i ruinene etter et gravmæle kalt Shaykh Tabarsi, dro Bahá’u’lláh av sted for å slutte seg til dem, men har ble forhindret fra å nå frem til sitt bestemmelsessted.

I 1850 ble Báb offentlig henrettet. Idet størstedelen av Bábs fremste tilhengere var drept, ble det snart klart at Bahá’u’lláh var den eneste Ene som de gjenværende bábiene kunne vende seg til.

Åpenbaring

I 1852 ble Bahá’u’lláh urettmessig anklaget for medvirkning til et anslag mot livet til Nasiruddin Sjah, kongen av Iran. Da arrestordren ble kunngjort, dro han av sted for å møte sine anklagere, til stor forbauselse for dem som var satt til oppgaven med å arrestere ham. De førte ham, barføtt og i lenker, gjennom myldrende gater til et beryktet underjordisk fangehull, kjent som det «Svarte hull.»

Fangehullet hadde engang var brukt som vannreservoar for det offentlige badet. Innenfor dets vegger vansmektet fangene i den kalde og usunne luften, spent sammen av en tung lenke som etterlot merker på Bahá’u’lláhs kropp resten av hans liv.

Det var i disse dystre omgivelser at den underligste og mest kjærkomne av hendelser igjen utspilte seg: en dødelig mann, utenfra sett menneskelig på alle måter, var valgt av Gud for å bringe menneskeheten et nytt budskap.

Den erfaring av Åndelig Åpenbaring, som vi bare har indirekte antydninger om i overleverte beretninger om livene til Moses, Kristus og Muhammed, blir beskrevet i Bahá’u’lláhs egne ord: «Da jeg satt fengslet i Teheran, lot den gangende vekten av lenkene og den stankfylte luften meg få kun litt søvn. I disse sjeldne stundene da jeg sov, kjentes det likevel som om noe fløt fra issen over brystet, som en veldig strøm som styrter ned på jorden fra toppen av et høyt fjell. Hvert lem på mitt legeme ble som en følge av dette satt i brann. I slike stunder fremsa min tunge det intet menneske kunne utholde å høre.»

Forvisning til Bagdad

Etter fire måneder med intense lidelser, blir Bahá’u’lláh – nå syk og svært utmattet – løslatt og forvist for all fremtid fra sitt hjemland Iran. Han og hans familie ble sendt til Bagdad. Der vender de gjenværende tilhengerne av Báb seg i stadig større grad til Bahá’u’lláh for moralsk og åndelig veiledning. Edelheten i hans karakter, visdommen i hans råd, vennligheten som han øste over alle og de økende bevisene på overmenneskelig storhet hos ham, gjenopplivet det undertrykte samfunnet.

Når Bahá’u’lláh trådte frem som leder for samfunnet av Bábs tilhengere, økte det stadig den intense sjalusien til Mirza Yahya, hans streberske yngre halvbror. Mirza Yahya gjorde flere skamløse forsøk på å sverte Bahá’u’lláhs karakter og så mistenksomhetens og tvilens frø blant sine venner. For å fjerne seg selv fra å bli årsak til spenning, trakk Bahá’u’lláh seg tilbake til fjellene i Kurdistan, der han ble værende i to år, og gjennomtenkte sin guddommelige oppgave. Denne perioden i hans liv tilsvarte Moses’ tilbaketrekning til Sinaifjellet, Kristus’ dager i ødemarken, og Muhammeds ensomhetsperiode i de arabiske høydedragene.

Men selv i denne fjerntliggende regionen spredte Bahá’u’lláhs berømmelse seg. Folk hørte at en mann med enestående visdom og veltalenhet skulle befinne seg der. Da slike beretninger nådde Bagdad, gjettet bábiene på at dette dreide seg om Bahá’u’lláhs person, og sendte av gåre en delegasjon for å bønnfalle ham om å komme tilbake,

Når han igjen var tilbake i Bagdad gjenopplivet det Bábs tilhengere; betydningen til samfunnet vokste og hans ry spredte seg enda mer. Han forfattet tre av sine mest kjente verk på denne tiden – De Skjulte Ord, De syv daler og Visshetens Bok (Kitáb-i-Íqán). Skjønt Bahá’u’lláhs skrifter hentydet til hans stade, var tiden ennå ikke inne for en offentlig kunngjøring.

Ettersom Bahá’u’lláhs berømmelse spredte seg, vekket det igjen misunnelsen og ondskapen til deler av geistligheten. Det ble fremsatt begjæringer til Sjahen av Iran om å spørre den ottomanske Sultanen om å fjerne Bahá’u’lláh lenger bort fra den iranske grensen. En forvisning nummer to ble forordnet.

I slutten av måneden april 1863, kort tid for han forlater Bagdads omgivelser for å dra til Istanbul (som ble kalt Konstantinopel i engelsk språkbruk på den tiden), tok Bahá’u’lláh og hans tilhengereopphold i tolv dager i en hage som han kalte Ridván, som betyr «Paradis». Der, ved bredden av Tigris, erklærte Bahá’u’lláh at han var den Ene som var innvarslet av Báb – Guds budbringer for tidsalderen for menneskehetens kollektive modenhet, forutsagt i alle verden skrifter.

Videre forvisninger

Tre måneder etter at de dro fra Bagdad, nådde Bahá’u’lláh og hans forviste venner frem til Konstantinopel. De ble der i fire måneder før nok en forvisning brakte dem til Edirne (Adrianopel), en fryktelig reise som foregikk på den kaldeste midtvinters tid. I Adrianopel kunne ikke husværet deres beskytte dem mot den strenge kulden.

Bahá’u’lláh benevner Adrianopel som det «avsidesliggende fengsel». Men til tross for de ugjestmilde forhold som de landsforviste var tvunget til å leve under, fortsatte inspirerte vers å strømme fra Bahá’u’lláhs penn, og hans budskap nådde så langt som til Egypt og India.

I denne perioden gjorde Mirza Yahya, Bahá’u’lláhs sjalu halvbror, et forsøk på å forgifte ham.

Denne tragiske episoden etterlot Bahá’u’lláh med en skjelving som vises i hans håndskrift resten av hans liv.

Idet han begynte i september 1867, skrev Bahá’u’lláh en rekke brev til ledere og herskere i ulike land. I disse forutseende skriftene, kunngjorde han åpent sitt stade, snakket om gryningen for en ny tidsalder. Men først advarte han om at det ville bli katastrofale opprør i verdens politiske og sosiale orden. Han oppfordret verdens leder til å praktisere rettferdighet og bad dem om å kalle sammen til en forsamling der de skulle møtes og få slutt på krig. Bare ved å handle kollektivt, sa han, kunne en varig fred bli opprettet. Hans advarsler falt for døve ører.

Vedvarende agitasjon fra Bahá’u’lláhs baktalere forårsaket at de ottomanske myndigheter forviste ham en siste gang, til sin mest beryktede straffekoloni. Idet han ankommer fengselsbyen ‘Akká i Middelhavet den 31. august 1868, skulle Bahá’u’lláh tillbringe resten av sitt liv i den befestede byen og i dens omgivelser.

Etter å ha vært sperret inne i et fengsel i mer enn to år, ble han og hans følgesvenner senere flyttet til et trangbodd hus innenfor bymurene. Litt etter litt bløtgjorde bahá’íenes moralske karakter – spesielt Bahá’u’lláhs eldste sønn, ‘Abdu’l-Bahá – hjertene til deres fangevoktere, og trengte igjennom trangsyntheten og likegyldigheten til ‘Akkás innbyggere. Liksom i Bagdad og Adrianopel, vant edelheten til Bahá’u’lláhs karakter hele samfunnets beundring, også noen av dets ledere.

I ‘Akká åpenbarte Bahá’u’lláh sitt viktigste arbeid, Kitáb-i-Aqdas (Den Helligste Bok), der han fremlegger de viktigste lover og prinsipper i sin tro, og legger grunnlaget for den global administrativ orden.

Senere år

I de sene 1870-årene – mens han fortsatt var en fange – ble Bahá’u’lláh innvilget noe frihet til å bevege seg utenfor bymurene, noe som gav hans tilhengere muligheten for å møte ham i relativ fred. I april 1890 møtte professor Edward Granville Brown ved Universitetet i Cambridge Bahá’u’lláh i herregården nær ‘Akká der han hadde bosatt seg.

Brown skrev etter deres møte: «Hans ansikt vil jeg aldri kunne glemme, skjønt jeg ikke kan beskrive det. Disse gjennomtrengende øyne syntes å kunne lese selve ens sjel; makt og myndighet stod skrevet på denne høye panne. … Det var unødig å spørre i hvis nærhet jeg stod, da jeg bøyde meg for en som er gjenstand for en hengivenhet og kjærlighet som konger kunne misunne ham og keisere forgjeves sukke etter.»

Bahá’u’lláh gikk bort den 29. mai 1892. I sitt testament utpekte han ‘Abdu’l-Baha som sin etterfølger og overhode for troen – den første gang i historien at grunnleggeren av en verdensreligion har utnevnt sin etterfølger i en skreven ubestridelig tekst. Dette valg av en etterfølger er den sentrale forordning for hva som blir kalt «Bahá’u’lláhs Pakt,» som gjør at bahá’í-samfunnet vil bli forenet for all fremtid.

DET TIDLIGE BAHÁ'Í-SAMFUNN

I det tiåret som direkte etterfulgte henrettelsen av Báb, påtok Bahá’u’lláh seg det faktiske lederskapet over samfunnet til Bábs tilhengere i Bagdad, omorganiserte deres affærer og gjenopplivet ånden hos dets medlemmer. Videre gikk han i dialog med menneskene i Bagdad, også de religiøse lederne.

Skjønt han hadde kunngjort sin misjon til sine tilhengere ved avskjeden fra Bagdad, var det ikke før Bahá’u’lláh var i Adrianopel at han begynte å proklamere åpent at han var Guds Manifestasjon for denne dag, den som var lovet av Báb. Han sendte også utsendinger til Iran for å informere de gjenværende tilhengerne av Báb om disse nyheter. Alle så nær som et lite antall bábier vendte seg til Bahá’u’lláh, og ble på denne måten kjent som bahá’íer.

Blant de budbringerne som han hadde sendt var en trofast tilhenger fra Yazd med navn Ahmad. I 1865 forfattet Bahá’u’lláh et brev – eller en “Tavle” – til Ahmad der han beskriver seg selv som “Paradisets Nattergal”, og «denne strålende Skjønnhet», innvarslet i fortidens hellige bøker. I dag blir denne tavlen lest i tider med vanskeligheter, og som en kilde til trøst for bahá’íer over hele verden.

Forfølgelse av bahá’íene i Iran

Etter hvert som det nyfødte bahá’í-samfunnet begynte å vokse i Iran, møtte det ofte ekstrem forfølgelse og undertrykkelse. Blant de mest kjente bahá’íene som ble drept i denne perioden var en ungdom kjent som Badi. I 1869, i en alder av omkring 17, ble han en av de første bahá’íene fra Iran som nådde fram til fengselsbyen ‘Akká og som fikk komme i Bahá’u’lláhs nærvær. Han gav et brev i varetekt til Badi, et brev til Sjahen av Iran, og instruerte Badi om alene å vende tilbake for å overbringe det. Etter med stort mot å ha overbrakt budskapet til Sjahen mens han var ute på en jakttur, ble Badi torturert og grusomt drept.

I 1879 i byen Isfahan, ble to brødre – som var høyt ansette og betrodde kjøpmenn – arrestert og kappet hodet av på oppfordring av lederen av fredagsbønnen, som skyldte dem en stor pengesum og ønsket å slippe å betale pengene. Bahá’u’lláh sørget over tapet av disse to brødrene i en rekke av sine skrifter, og gir dem navnet “Martyrenes Konge og Elskede”, og “De To Skinnende Lys”.

Da Bahá’lláhs fangenskap i ‘Akká begynte å bli lettet på, vokste tallet på pilegrimer fra Iran til Det hellige land. Da de vendte hjem, fremprovoserte økningen i deres aktiviteter videre motstand fra myndighetene i Iran. En rekke ledende medlemmer av bahá’í-samfunnet i Teheran ble arrestert og dømt til døden i 1882 og 1883. Bahá’íer ble ofte arrestert og fengslet i andre store byer.

Tidlig spredning av bahá’í-troen

Gjennom de avsluttende årene av sitt liv instruerte og oppmuntret Bahá’u’lláh noen av sine tilhengere om å bosette seg i andre land, så som Egypt, Kaukasus, Turkmenistan og India, for på den måten å spre den nye religionen. Mens interessen for bábi-bevegelsen i hovedsak hadde vært begrenset til shia-musiimer, bevitnet den senere perioden av Bahá’u’lláhs embetstid at jøder, zoroastre og kristne også sluttet seg til rekken av hans tilhengere.

Nabil-i-A’zam, forfatteren av den berømte historiske beretningen om bábi-perioden, reiste til Egypt, Irak og Iran for å bekjentgjøre Bahá’u’lláhs komme. I Kairo ble Nabil fengslet. Der ble han venn med en kristen cellekamerat, Faris Effendi, som sannsynligvis ble den første kristne som aksepterte Bahá’u’lláhs budskap.

I 1875 sendte Bahá’u’lláh en annen dyktig underviser av sin tro, Jamal Efendi, til India. Der hjalp han til med å etablere bahá’í-samfunn i Bombay, Calcutta and Madras. Blant dem han underviste var en Siyyid Mustafa Rumi, som senere grunnla bahá’í-samfunnet i Burma. I senere år reiste Jamal Effendi selv for å undervise troen i Burma, og dessuten på Java, i Siam, Singapore, Kashmir, Tibet, nordvestre Kina og Afghanistan.

Nyheten om Bahá’u’lláhs tro begynte også å spre seg til Vesten i løpet av de siste årene av hans liv. I mars 1889 holdt den anerkjente orientalisten, professor Edward G. Browne ved Cambridge University, en forelesning i Newcastle, England om den nye troens opprinnelse, etterfulgt avtilsvarende foredrag ved Royal Asiatic Society i London.

På tidspunktet for Bahá’u’lláhs bortgang i 1892 hadde hans tro spredt seg til om lag 15 land.

BAHÁ'U'LLÁHS GRAVMÆLE

I demringstimen den 29. mai 1892, i sitt livs syttifemte år, gikk Baha’u’llah bort, og hans ånd ble endelig befridd fra et liv fylt med lidelse. Nyhetens om hans bortgang ble overbrakt den ottomanske Sutanen, som ble informert om planen om å gravlegge ham innenfor området til herregården i Bahjí der han hadde tilbrakt de siste tretten årene av sitt liv. Han ble gravlagt kort tid etter solnedgang samme dag.

Bahá’u’lláhs gravmæle ble punktet på jorda for tilbedelse for bahá’íene, stedet de vender seg mot hver dag i bønn.

I dag fremstår gravmælet i form av et lysfylt, sentralt rom, slående i sin enkelhet og skjønnhet. En hage er plassert midt i rommet, som er omgitt av mindre rom. I et hjørne av det sentrale rommet er det et kammer hvor Bahá’u’lláhs levninger er plassert.

I løpet av sin embetstid planla og utformet Beskytteren av bahá’í-troen, Shoghi Effendi – grandbarnebarnet til Bahá’u’lláh – vakre omkransende hager som en passende ramme for dette mest hellige sted. Med gravmælet og herregården som et sentrum, tok Shoghi Effendis visjon formen av en utvidende sirkel, der hver fjerdedel ble en hage med forskjellig plan og utforming. Han lot bygge fem porter og ni stier i denne hagen, og lot stiene dekkes med små hvite stener fra stranden ved Galileasjøen, og knuste takstein. Etter Shoghi Effendis bortgang ble hans store plan for forskjønnelse av gravmælets områder videreført.

Å sette sin fot i hjertet av dette sted er som å komme til et sted med fred og ro for sinnet, en helligdom uten vegger som er beskyttet uten å være lukket. Her flyter de planlagte, presise hagene rundt de historiske bygningene, og som omfatter naturlige elementer som et århundregammelt morbærfikentre og restene etter en eldgammel olivenlund.

KORT STIL OM BAHÁ'U'LLÁH

Bahá'u'lláh

Bahá'u'lláh ble født den 12. november 1817 i Teheran, hovedstaden i Persia. Han viste uvanlige evner allerede i barndommen. Oppførselen hans overbeviste foreldrene hans om at han var forutbestemt til noe stort. Bahá'u'lláhs far, en fremstående minister ved kongens hoff, hadde en uendelig kjærlighet til sønnen sin.

En natt drømte han at Bahá'u'lláh svømte i et grenseløst hav. Kroppen hans skinte og opplyste det store havet. Rundt hodet hans skinte det lange, ravnsvarte håret hans som fløt i alle retninger. En mengde med fisk samlet seg rundt ham, hver av dem holdt fast i et hårstrå. Tross den store mengden med fisk, ble ikke et eneste hårstrå revet løs fra Bahá'u'lláhs hode. Fri og ledig beveget han seg over vannet og de fulgte alle etter ham.

Bahá'u'lláhs far spurte en mann som var kjent for sin visdom, om å forklare drømmen. Han ble fortalt at havet var denne verden. Alene og på egenhånd, ville Bahá'u'lláh få herredømme over den. Mengden av fisk viste det oppstyret han ville skape blant menneskene i verden. Han ville være beskyttet av den allmektige. Ikke noe ville skade ham.

Da Bahá'u'lláh var fjorten år gammel, var han allerede berømt ved kongens hoff for sin visdom og kunnskap. Han var 22 år da faren døde og regjeringen tilbød ham den samme høye stillingen. Men Bahá'u'lláh hadde ingen ønsker om det. Han forlot hoffet og ministrene for å følge den veien som var bestemt for ham av den Allmektige. Han tilbrakte sin tid med å hjelpe de undertrykte, de syke og de fattige, og ble snart kjent som en som kjempet for rettferdighet.

Da han var 27 år fikk Bahá'u'lláh noen av Bábs skrifter fra en spesiell budbringer. I 1844 sa Báb, forløperen til Bahá'u'lláh, at Guds Dag var nær. Det var dagen mennesker over hele verden hadde ventet på, den dagen da en ny Guds manifestasjon (profet) ville bringe fred, enhet og rettferdighet. Bahá'u'lláh trodde straks på Bábs budskap og ble en av hans mest entusiastiske tilhengere. Men de som styrte i Persia satte i gang en grusom forfølgelse av Bábs tilhengere. Bahá'u'lláh som var kjent for sin edelhet, ble heller ikke spart. Litt over åtte år etter Bábs erklæring og to år etter at Báb led martyrdøden, ble Bahá'u'lláh kastet inn i et mørkt, underjordisk fangehull, kalt Det svarte hull. Lenkene som ble lagt rundt nakken hans var så tunge at han ikke kunne løfte hodet. Her tilbrakte Bahá'u'lláh fire fryktelige måneder hvor han led voldsom overlast. Likevel var det i dette fangehullet at Guds Ånd fylte hans sjel og åpenbarte for ham at han var den lovede for alle tider, den profeten som var lovet.

Etter fire måneder i Det svarte hull ble Bahá'u'lláh fratatt alt han eide. Han og familien hans ble sendt i landsforvisning. I den bitende vinterkulden reiste de langs Persias vestlige fjell til Bagdad i Iraq. De led ubeskrivelig der de gikk mil etter mil på snø- og isdekket jord.

Ryktet om Bahá'u'lláh spredte seg raskt i Bagdad og til andre byer i området. Flere og flere mennesker kom til den hellige eksilfangen for å bli velsignet. Men det var noen som ble misunnelige på ham på grunn av berømmelsen hans. Blant dem var Bahá'u'lláhs egen halvbror, Mírzá Yahyá.

Mírzá Yahyá gikk imot Bahá'u'lláh og trodde at alle ville godta ham som leder istedenfor Bahá'u'lláh. Etter hvert skulle de onde handlingene hans føre til hans egen undergang, men i Bagdad greide han å skape så stor uenighet at Bahá'u'lláh en kveld forlot hjemmet sitt og dro til fjellene i Kurdistan uten å fortelle det til noen. Der levde han et tilbaketrukket liv og var opptatt med bønn og meditasjon. Han bodde i en liten hule og levde av den enkleste mat. Ingen visste hvor han kom fra og ingen visste navnet hans. Men etter hvert begynte folk i området å snakke om "den navnløse", en stor helgen som hadde fått kunnskapen sin fra Gud. Da nyheten om denne hellige personen nådde Bahá'u'lláhs eldste sønn, ‘Abdu’l-Bahá, gjenkjente han med en gang tegnene på sin elskede far. Brev ble sendt med en egen budbringer hvor de bønnfalt Bahá'u'lláh om å vende tilbake til Bagdad. Han aksepterte dette og avsluttet en periode med atskillelse som hadde vart i to år.

I løpet av Bahá'u'lláhs fravær hadde samfunnet av Bábs tilhengere (bábí-samfunnet) forfalt raskt, men Bahá'u'lláhs nærvær fylte dem snart med en ny ånd. Selv om han ennå ikke hadde røpet at han var en Guds profet, førte kraften og visdommen hans til at han fikk lojalitet hos flere og flere bábíer og ble beundret av alle mennesker. Men det fanatiske muslimske presteskapet og hans misunnelige bror, Mírzá Yahyá, tålte ikke å se den enorme innflytelsen Bahá'u'lláh hadde på så mange sjeler. De klagde og klagde til autoritetene helt til myndighetene i Persia i samarbeid med myndighetspersoner i det ottomanske rike besluttet å flytte Bahá'u'lláh lenger bort fra hjemlandet hans, denne gangen til Konstantinopel (i dag Istanbul).

April 1863 var en trist måned for innbyggerne i Bagdad. Han som de elsket, skulle dra til et for dem ukjent mål. Noen dager før avreise flyttet Bahá'u'lláh til en hage i utkanten av byen og satte opp sitt telt. I tolv dager mottok han strømmen av besøkende som kom for å ta farvel. Bábs følgesvenner kom til hagen med tunge hjerter. Noen skulle reise sammen med Bahá'u'lláh, men mange måtte bli igjen og miste den nære forbindelsen med ham.

Men i denne hagen gjorde Bahá'u'lláh det kjent at han var Guds profet, den som Báb hadde sagt ville komme. Sorgen ble erstattet av grenseløs glede. I århundrer fremover vil disse tolv dagene, fra og med 21. april til og med 2. mai, bli feiret av bahá'íer over hele verden som ridván-festen. Det er den åndelige høytiden for Bahá'u'lláhs erklæring av sin verdensomspennende misjon om at menneskeheten skal forenes og verden bli som ett land.

Konstantinopel var hovedsete i det ottomanske rike. Også her begynte Bahá'u'lláhs visdom og hans personlige utstråling å tiltrekke stadig flere mennesker. "Han må ikke være i Konstantinopel lenger" mumlet det fanatiske muslimske presteskapet og overtalte autoritetene til å forvise ham til byen Adrianopel (som kalles Edirne i dag). I denne byen skrev Bahá'u'lláh en rekke brev til konger og statsoverhoder der han ba dem ikke undertrykke sine folk, men vie seg til sine folks velferd. Da kom fiendene hans med en grusom straff. Han ogfamilien hans skulle forvises til 'Akká, (lengst nord i detsom i dag er Israel), som på den tiden var det verste fengselet i hele imperiet. Der ville han sikkert dø på på grunn av de vanskelige forholdene som var i fengselsbyen, tenkte mennene som sto bak. På folkemunne ble det sagt at bare stanken i Akká var så ille at til og med fuglene fløy en bue forbi.

Bahá'u'lláh måtte tåle forferdelige prøvelser i 'Akká. I begynnelsen ble han holdt fengslet alene i en celle hvor ikke en gang barna hans fikk tillatelse til å treffe ham. Han manglet all komfort og var omgitt av fiender natt og dag. Men fengselsforholdene forandret seg gradvis. Innbyggerne i 'Akká og byens styresmakter ble overbevist om at den lille gruppen av bahá'íer som var blitt forvist til byen deres, var uskyldig. Igjen ble folk tiltrukket av visdommen og kjærligheten hos denne uvanlige fangen, selv om de fleste ikke forsto hans høye stilling. Etter noen år ble dørene til fengselsbyen åpnet for Bahá'u'lláh og følget hans. Han selv fikk til slutt lov til å bo forholdsvis komfortabelt i det vi i dag kjenner som herskapshuset i Bahjí. Her døde han i mai måned 1892.

Bahá'u'lláh løftet fanen for universell fred og brorskap og åpenbarte Guds Ord. Selv om fiendene hans gikk sammen mot ham med forente krefter, seiret han over dem slik Gud hadde lovet da han var i lenker i Teheran. I hans egen levetid inspirerte budskapet hans tusener av mennesker til heltemot og mange ga livet sitt. I dag fortsetter læren hans å spre seg over hele verden.

Det er et tankekors at Guds profeter må tåle enorme lidelser. Men slik Jesus gjorde ofret også Bahá'u'lláh alt av kjærlighet til menneskeheten. Hensikten er at vi skal kunne leve et bedre liv, slik dette sitatet forteller: ("Den Eldgamle Skjønnhet" henviser til Bahá'u'lláh)

Den Eldgamle Skjønnhet har samtykket i å bli lagt i lenker, så at menneskeheten kan bli befridd fra sin trelldom, og er godvillig gjort til fange i denne sterkeste festning, så at hele verden kan oppnå sann frihet. Han har tømt sorgens beger til bunns, så at alle jordens folk kan oppnå varig fryd og fylles av glede. Dette skyldes din Herres barmhjertighet, den medlidende, den mest barmhjertige. Vi har godtatt å bli fornedret, o dere som tror på Guds enhet, så at dere kan bli opphøyet, og har utholdt mangfoldige lidelser, så at dere skulle kunne ha fremgang og trivsel. Han som er kommet for å bygge hele verden opp på ny. Se, hvordan de som har gjort seg til Guds likemenn har tvunget ham til å bo i den ødsligste av alle byer!

(Bahá'u'lláh, Guds Ord s. 29)

(Teksten er basert på studiesirkel-materialet Ruhi bok 2.)

‘ABDU’L-BAHÁ (1844-1921)

I sitt testamente utpekte Bahá’u’lláh sin eldste sønn, ‘Abdu’l-Bahá, som den autoriserte fortolker av hans lære og som troens overhode. I både Østen og Vesten ble ‘Abdu’l-Bahá kjent som en ambassadør for fred, et fremragende menneske, og den fremste eksponent for en ny tro.

‘ABDU’L-BAHÁS LIV

Utpå kvelden den 22.mai 1844 inntraff et betydningsfullt øyeblikk i menneskets historie. I byen Shiraz, Iran, erklærte Báb begynnelsen av en ny religiøs syklus for verden.

Ved midnatt den samme kvelden ble det født et spedbarn i Teheran. Til ære for sin egen far gav Bahá’u’lláh sin nyfødte sønn navnet ‘Abbás. Men med tiden valgte ‘Abbás å kalle seg selv ‘Abdu’l-Bahá, «Bahás tjener», og gjennom sitt liv i tjeneste for menneskeheten ble han kjent som den levende legemliggjøringen og eksempelet på Bahá’u’lláhs lære.

Barndom

‘Abdu’l-Bahá nøt godt av en privilegert barndom, helt til grusomme forfølgelser brøt ut mot Bábs tilhengere – og av dem var Bahá’u’lláh den mest fremstående. Bahá’u’lláhs fengsling for å være en bábí markerte et vendepunkt for hans familie. Det å se Bahá’u’lláh i fengsel – hans hår og skjegg ukjemmet, hans nakke oppsvulmet fra den tunge stålkragen, hans kropp bøyd av lenker – gjorde et uutslettelig inntrykk på sinnet til hans åtte år gamle sønn.

I desember 1852 ble Bahá’u’lláh løslatt fra fengsel etter fire måneder. Nesten øyeblikkelig ble han forvist fra Iran med sin familie. De skulle aldri mer se igjen sitt fødeland. På vandringen til Bagdad led ‘Abdu’l-Bahá av forfrysninger og sørget over atskillelsen fra sin lille babybror, Mihdí, som ikke var sterk nok til å foreta den svært anstrengende reisen.

Ganske snart etter at de ankom Bagdad, fulgte en annen pinefull atskillelse da Bahá’u’lláh trakk seg tilbake i fjellene i Kurdistan for en periode på to år. Mens hans elskede far var borte, brukte ‘Abdu’l-Bahá tiden sin til å lese og meditere over Bábs skrifter.

Tjeneste for Bahá’u’lláh

Da Bahá’u’lláh endelig kom tilbake, var den 12 år gamle gutten overlykkelig. Til tross for sin unge alder hadde ‘Abdu’l-Bahá allerede intuitivt anerkjent sin fars stade. I de tett påfølgende årene ble ‘Abdu’l-Bahá Bahá’u’lláhs representativ og sekretær.

Han skjermet sin far fra unødvendige forstyrrelser og fra ondskapen til de som ønsket ham vondt, og han ble aktet og æret i kretser langt utover sin fars tilhengere, idet han førte samtaler med de vise og lærde om temaer og emner som de var opptatt av. En kommentar som han skrev mens han fremdeles var i ungdomsårene, viste hans allerede dype kunnskap og forståelse, og en forbløffende språkbeherskelse. Gjennom alle deres eksil påtok ‘Abdu’l-Bahá seg også byrden av forskjellige forhandlinger med de sivile myndigheter.

Under sin siste forvisning til ‘Akká fortsatte ‘Abdu’l-Bahá å beskytte sin far, tok seg av hans tilhengere, pleiet de syke og de fattige i byen, og svarte for seg i anliggender om rettferdighet overfor hjerteløse arrest-forsvarere, brutale voktere og fiendtligsinnede tjenestemenn. ‘Abdu’l-Bahás sjenerøse sinnelag, uselviske tjeneste og prinsippfasthet gjorde ham godt likt av de som ble kjent med ham, og med tiden vant han til og med over de mest hardhjertede fiendene.

Paktens Midtpunkt

I sin Helligste Bok etablerte Bahá’u’lláh en pakt med sine tilhengere, idet han påla dem, etter sin bortgang, å vende seg til ‘Abdu’l-Bahá som «Han som Gud har ment, og som er en gren utgått fra denne Urgamle Rot.» ‘Abdu’l-Bahás autoritet som «Paktens Midtpunkt» ble også stadfestet i andre tekster, inkludert Bahá’u’lláhs Vilje og Testamente.

Fra tiden for sin fars bortgang holdt ‘Abdu’l-Bahá overoppsyn med spredningen av sin fars tro til nye landområder, inkludert Nord-Amerika og Europa. Han mottok en jevn strøm av pilegrimer fra både Østen og Vesten, utførte en omfattende korrespondanse med bahá’íer og personer med forespørsler i alle deler av verden, og levde et eksemplarisk liv i tjeneste for menneskene i ‘Akká.

Da han var misunnelig på ‘Abdu’l-Bahás innflytelse, forsøkte hans yngre halvbror- Mirza Muhammad ‘Alí – å underminere og bemektige seg ‘Abdu’l-Bahás autoritet. Anstrengelser på å ildne opp mer mistanke mot ‘Abdu’l-Bahá i sinnene på myndighetene som allerede var fiendtligstilte, resulterte i at restriksjonene som gradvis var blitt lempet på i løpet av årene, nå ble pålagt på nytt. Skjønt disse angrepene forårsaket stor lidelse for ham og hans lojale tilhengere, mislyktes de i å forårsake varig skade på enheten i samfunnet eller på spredningen av bahá’í-troen.

Reise til Vesten

Så tidlig som i 1907 hadde ‘Abdu’l-Bahá begynt å flytte sin familie til Haifa, tvers over bukten fra ‘Akká, hvor han hadde bygd et hus ved foten av Karmel-berget. Opprør i den ottomanske hovedstaden i 1908 endte opp i den ungtyrkiske revolusjonen. Sultanen løslot alle rikets religiøse og politiske fanger, og etter flere tiår i fangenskap og eksil var ‘Abdu’l-Bahá fri.

Til tross for enorme utfordringer gikk det fremover med arbeidet på et gravkammer for Báb, midtveis opp på berget, på et sted som var utpekt av Bahá’u’lláh selv. I mars 1909 var ‘Abdu’l-Bahá i stand til å plassere Bábs levninger i gravmælet han hadde bygd.

Året etter dro ‘Abdu’l-Bahá av sted fra Haifa mot Egypt, der han oppholdt seg i ett år og tilbragte sine dager med å møte diplomater, intellektuelle, religiøse ledere og journalister. Sent på sommeren i 1911 seilte han til Europa og stoppet på det franske feriestedet Thonon-les-Bains, før han dro til London.

Fra talerstolen i City Temple Church i London, gav ‘Abdu’l-Bahá den 10.september 1911 en offentlig tale for første gang i sitt liv. Hans etterfølgende månedslange opphold i England var fylt av uopphørlig aktivitet, idet han fremmet Bahá’u’lláhs læresetninger og deres anvendelse på mange samtidsaktuelle stridsspørsmål og problemer, gjennom offentlige taler, møter med pressen og samtaler med individer. Dagene i London, og deretter i Paris, satte et mønster som han fulgte gjennom alle sine reiser.

Våren 1912 dro ‘Abdu’l-Bahá til USA og Canada for ni måneder. Han reiste fra kyst til kyst, talte til enhver type tilhørerskare og møtte folk fra alle rangsklasser og stillinger. På slutten av året dro han tilbake til Storbritannia, og tidlig i 1913 til Frankrike; derfra fortsatte han til Tyskland, Ungarn og Østerrike, og vendte i mai tilbake til Egypt, og den 5.desember 1913 til Det hellige land.

‘Abdu’l-Bahás reiser i Vesten bidro betraktelig til spredningen av Bahá’u’lláhs lære og til fast etablering av bahá’í-samfunn i Europa og Nord-Amerika. På begge kontinenter mottok han en høyst takknemlig velkomst fra fremtredende tilhørerskarer, som var bekymret for tilstanden i det moderne samfunn, og som ofret sin tid til slike anliggender som fred, kvinners rettigheter, rasemessig likhet, sosial reform og moralsk utvikling.

Under sine reiser var ‘Abdu’l-Bahás budskap kunngjøringen om at den lenge lovede tidsalder for foreningen av menneskeheten var kommet. Han snakket ofte om behovene for å skape de sosiale betingelsene og de internasjonale politiske redskapene som var nødvendige for å grunnlegge fred. Mindre enn to år senere ble hans forvarsler om en verdensomspennende konflikt en realitet.

Den store krigen

Da 1. verdenskrig brøt ut, ble ‘Abdu’l-Bahá’s kommunikasjon med bahá’íene utenlands nesten fullstendig brutt. Han tilbragte krigsårene med å yte hjelp til de materielle og åndelige behovene hos folket rundt ham, ved personlig å organisere omfattende jordbruksoperasjoner, og forhindre en hungersnød for de fattige fra alle Haifas og ‘Akkás religioner. Hans tjeneste for folket i Palestina ble hedret med et ridderskap fra Det britiske samveldet i april 1920.

I løpet av krigsårene produserte ‘Abdu’l-Bahá ett av de viktigste verkene i sin forkynnergjerning: fjorten brev, samlet kjent som The Tablets of the Divine Plan (Tavlene for Den guddommelige plan), som var henvendt til bahá’íene i Nord-Amerika og som angav de åndelige kvalitetene og holdningene, så vel som de praktiske handlingene som trengs for å spre bahá’í-læren ut over hele verden.

Avsluttende år

I sin alderdom vedble ‘Abdu’l-Bahá å være bemerkelsesverdig full av energi og livskraft. Han var en kjærlig far ikke bare for samfunnet av bahá’íer i Haifa, men også for en spirende internasjonal bevegelse. Hans korrespondanse veiledet globale anstrengelser på å etablere et organisatorisk rammeverk for samfunnet. Hans utveksling av tanker og ideer med en strøm av pilegrimer til Det hellige land sørget for enda et redskap for å instruere og oppmuntre troende fra hele verden.

Da han gikk bort i en alder av 77 år, den 28.november 1921, var det i hans begravelse til stede 10 000 sørgende fra tallrike religiøse bakgrunner. I spontane hyllester til en beundret personlighet, ble ‘Abdu’l-Bahá rost i høye toner som En som ledet menneskeheten til «Sannhetens vei», som en «fredssøyle» og legemliggjøringen av «herlighet og storhet».

‘Abdu’l-Bahás jordiske levninger ble lagt til hvile i ett av kamrene i Bábs gravmæle på Karmel-berget.

‘ABDU’L-BAHÁS BETYDNING

«Sjelden har jeg sett en hvis utseende og væremåte har gjort større inntrykk på meg,» sa Edward G. Browne fra Cambridge University etter å ha møtt ‘Abdu’l-Bahá. «Om denne mannens storhet og hans kraft kunne ingen som hadde sett ham være det minste i tvil.»

Hvor magnetisk ‘Abdu’l-Bahás personlighet enn var eller hvor gjennomtrengende hans innsikt enn var, kan slike tributter likevel ikke i tilstrekkelig grad fange opp en så enestående karakter i religiøs historie. Bahá’í-skriftene bekrefter at «i ‘Abdu’l-Bahás person har de uforlignelige karakteregenskapene til en menneskelig natur og overmenneskelig kunnskap og fullkommenhet blitt forenet og er fullstendig harmonisert.»

Midtpunktet i Bahá’u’lláhs Pakt

Spørsmålet om religiøs arverekkefølge har vært kritisk for alle trosretninger. Tvetydigheten som omgav de sanne etterfølgere av Jesus og Muhammed, for eksempel, førte til ulike tolkninger av hellig skrift og dyp uenighet innenfor både kristendommen og islam.

Det å garantere, gjennom ‘Abdu’l-Bahá, et Midtpunkt som alle kunne vende seg mot, var det middelet hvorigjennom Bahá’u’lláh kunne spre sitt budskap om håp og universell fred til alle verdenshjørner. Dette Midtpunktet var redskapet som sikret enheten i bahá’í-samfunnet og bevarte integriteten i Bahá’u’lláhs lære. Uten ‘Abdu’l-Bahá som dets Midtpunkt kunne den enorme skapende kraften i Bahá’u’lláhs åpenbaring ikke ha blitt formidlet til menneskeheten, heller ikke dets betydning blitt fullt ut forstått.

‘Abdu’l-Bahá fortolket læren i sin fars tro, utdypet dens læresetninger og skisserte opp de sentrale trekkene i dens administrative institusjoner. Han var den ufeilbarlige veileder og arkitekt i et hurtig ekspanderende bahá’í-samfunn. I tillegg var ‘Abdu’l-Bahá et eksempel på en slik fullkommenhet i sin personlige og sosiale oppførsel, at menneskeheten ble gitt en varig modell å etterlikne.

Kunngjør dyptgripende sannheter

I sine skrifter og under sine reiser kunngjorde ‘Abdu’l-Bahá utrettelig visse dyptgripende sannheter for ledere innen tenkning, så vel som for talløse grupper og individer. Blant disse sannhetene var: «Uavhengig søken etter sannhet, uhemmet av overtro eller tradisjon; hele den menneskelige rasens enhet, troens sentrale prinsipp og grunnleggende læresetning; alle religioners grunnleggende enhet; fordømmelse av alle former for fordommer, enten de er religiøse, rasemessige, klassebasert eller nasjonale; harmonien som må eksistere mellom religion og vitenskap; menns og kvinners likeberettigelse, de to vingene som menneskehetens fugl er i stand til å fly ved; innføring av obligatorisk utdanning; antakelse av et universelt hjelpespråk; avskaffelse av ekstrem rikdomog fattigdom; institusjonen av en verdensdomstol for avgjørelse av tvister mellom nasjoner; opphøyelse av arbeid, når det er utført i en ånd av tjeneste, til rangen av tilbedelse; lovprisning av rettferdighet som det styrende prinsipp i menneskelig samfunn, og i religion som et bolverk for beskyttelse av alle folkeslag og nasjoner; og etablering av en varig og universell fred som det høyeste mål for hele menneskeheten.»

Herlighetens tjener

‘Abdu’l-Bahá bekreftet igjen og igjen at han var en «fredens og forsoningens budbærer,» «en forkjemper for menneskehetens enhet,» og en representant som kalte menneskeheten til «Guds Kongerike».

Til tross for hyllesten som ble gitt ham, gjorde ‘Abdu’l-Bahá det alltid klart at det var Bahá’u’lláh som var kilden til tankene hans. I et brev til sine tilhengere i Amerika skrev han: «Mitt navn er ‘Abdu’l-Bahá (ordrett «Bahá’u’lláhs tjener»). Min kvalifikasjon er ‘Abdu’l-Bahá. Min realitet er ‘Abdu’l-Bahá. Min lovprisning er ‘Abdu’l-Bahá. Trelldom for Den velsignede skjønnhet (Bahá’u’lláh) er mitt praktfulle og strålende diadem, og trelldom for hele den menneskelige rase min evigvarende religion … Jeg har intet navn, ingen tittel, ingen omtale, ingen anbefaling, og vil heller aldri ha det, unntatt ‘Abdu’l-Bahá. Dette er min lengsel. Dette er min største og inderligste lengsel. Dette er mitt evige liv. Dette er min evigvarende herlighet.»

UTVIKLINGEN AV BAHÁ'Í-SAMFUNNET I LØPET AV ‘ABDU’L-BAHÁS TID

Gjennom hele sin forkynnergjerning, som varte i 29 år, arbeidet ‘Abdu’l-Bahá hardt for å spre bahá’í-troen til alle deler av verden og hjalp frem utviklingen av de administrative institusjonene som var forordnet av Bahá’u’lláh.

Utvidelse og befestelse av bahá’í-samfunnet

Under ledelse av ‘Abdu’l-Bahá utviklet det seg i Iran et nettverk av åndelige råd som tok seg av bahá’í-samfunnets anliggender, virket til fremme for moralsk utvikling av dets medlemmer, organiserte skoler med spesiell omtanke for utdannelse av jenter, sørget for de syke, og engasjerte seg i å fremme bahá’í-læren.

‘Abdu’l-Bahá la stor vekt på å hjelpe kvinnene fremover, kvinner som begynte å spille sin rolle i samfunnsaktiviteter, og som til slutt oppnådde likestilling med menn som medlemmer av åndelige råd, både lokalt og nasjonalt, og som ble valgt fra hele mengden av troende i Iran.

‘Abdu’l-Bahá styrte også spredningen av bahá’í-troen i Kaukasus og russiske Sentral-Asia, der Ashkhabad med sitt bahá’í tilbedelseshus (sml. tempel), skoler og publikasjoner, uhindret av regjeringsrestriksjoner, ble et forbilledlig bahá’í-samfunn.

Egypt, som hadde stor gagn av ‘Abdu’l-Bahás opphold i det landet, bevitnet også veksten i bahá’í-samfunnet, som innbefattet folk fra både muslimsk og koptisk bakgrunn, så vel som iranere, kurdere og armenere. I Tyrkia, Det ottomanske Irak, Tunisia, og til og med i fjerne Kina og Japan, spratt det frem bahá’í-samfunn eller de ble styrket under ‘Abdu’l-Bahás lederskap.

Vekst i vesten

En betydningsfull utvikling for bahá’í-troens fremtid som fulgte øyeblikkelig etter Bahá’u’lláhs bortgang, var dens spredning til Nord-Amerika. I utgangspunktet ble det etablert der gjennom anstrengelsene til en syrisk bahá’í av kristent opphav. ‘Abdu’l-Bahá hadde sin oppmerksomhet især rettet mot utviklingen av de troende og bahá’í-institusjonene i De forente stater (USA) og Canada og betrodde til bahá’íene i Nord-Amerika oppgaven med å bringe Bahá’u’lláhs lære til det meste av resten av verden. Fra 1898 og fremover, var der en strøm av amerikanske og europeiske pilegrimer som besøkte ‘Akká for å møte ‘Abdu’l-Bahá, som oppmuntret dem i deres undervisningsbestrebelser. I de siste årene av hans forkynnergjerning, ved hans inntrengende anmodning og i respons til hans Tablets of the Divine Plan, nådde bahá’íene først Sør-Amerika og Australia.

Bahá’í-troens vestlige utbredelse frigjorde den fra det overveiende muslimske miljøet som den i utgangspunktet hadde vokst ut fra. ‘Abdu’l-Bahá spilte en avgjørende rolle i introduseringen ev bahá’í-læren til et kristent publikum. Viktig i denne henseende var en samling av hans taler til vestlige pilegrimer, Some Answered Questions (Noen besvarte spørsmål), der han tok opp religiøse og filosofiske tema til behandling.

‘Abdu’l-Bahás reiser til Egypt, Europa og Nord-Amerika etablerte solid kunnskap og verdsettelse av bahá’í-troen i Vesten. Ikke bare tillot de bahá’íene i de landene å ha direkte kontakt med ‘Abdu’l-Bahá som person, men de introduserte Bahá’u’lláhs læresetninger til en omfattende rekke av folk som ellers aldri ville ha hørt om dem. ‘Abdu’l-Bahás tallrike offentlige taler til universiteter, kirker, synagoger, moskeer og filantropiske selskap hadde den effekten at den vant til seg et stort antall nye beundrere og tilhengere for religionen. ‘Abdu’l-Bahás taler skulle komme til - i mange tiår etterpå – å danne basisen for standardpresentasjonen av bahá’í-læren, spesielt de sosiale læresetningene. Det at ‘Abdu’l-Bahá, med sine egne hender, la hjørnesteinen til det første bahá’í tilbedelseshus (sml. tempel) i Vesten, nær Chicago, markerte også innvielsen av bahá’í-institusjoner i Nord-Amerika.

Motstand fra ‘Abdu’l-Bahás familie

Det mest presserende problemet for ‘Abdu’l-Bahá i løpet av årene som fulgte rett etter Bahá’u’lláhs bortgang, var den vedvarende motstanden fra hans halvbror, Mirza Muhammad ‘Ali. Ansporet av ukontrollerbar sjalusi beskyldte han ‘Abdu’l-Bahá feilaktig for å gjøre krav på en stilling for seg selv lik den til Bahá’u’lláh, for å bemektige seg rettighetene til de andre av Bahá’u’lláhs etterkommere, og for å ildne til oppvigleri mot de sivile myndighetene. Muhammad ‘Ali’s aktiviteter endte opp i en periode med fornyelse av den strenge innesperringen av ‘Abdu’l-Bahá innenfor ‘Akkás murer fra 1901 til 1909. Muhammad ‘Ali klarte å øve innflytelse på et antall bahá’íer som bodde i Haifa- ‘Akká området, så vel som på mannen som hadde bragt troen til Amerika. Alle foruten en liten håndfull medlemmer i det verdensomspennende bahá’í-samfunnet forble imidlertid trofaste mot ‘Abdu’l-Bahá.

Andre oppnåelser

Andre begivenheter av betydning i løpet av ‘Abdu’l-Bahás forkynnergjerning var: overflyttingen av Bábs levninger fra Iran til ‘Akká og gravlegging av dem i et gravmæle på Karmel-berget; ‘Abdu’l-Bahás skriving av Tablets of the Divine Plan, som skulle komme til å bli rammeverket for spredningen av bahá’í-troen; de første skritt i oppbyggingen av bahá’í-troens moderne administrative institusjoner, både i Østen og Vesten; foranstaltningene som ble gjort av bahá’í-samfunnet i Ashkhabad i russiske Turkistan for å utvikle mange aspekter ved bahá’í samfunnsliv, noe som nådde høydepunktet i oppførelsen av et bahá’í tilbedelseshus (sml. tempel); iverksettelsen av bygging av et tilbedelseshus i Nord-Amerika; aktivitetene til den navngjetne bahá’í lærde Mirza Abu’l-Fadl Gulpaygani i å underviseom bahá’í-troen ved University of al-Azhar i Kairo, det fremste lærestedet i den islamske verden; og de omfattende internasjonale reisene til et lite antall bahá’íer, noe som hjalp til at det ble skapt begynnelser på en verdensomspennende religiøs bevegelse.

Ved tiden for ‘Abdu’l-Bahás bortgang hadde bahá’í-troen spredt seg til omkring 35 land.

SHOGHI EFFENDI (1897-1957)

Som den utpekte Beskytter for bahá’í-troen av ‘Abdu’l-Bahá, og hans eldste barnebarn, tilbrakte Shoghi Effendi trettiseks år med systematisk å nære utviklingen, fordype forståelsen og styrke enheten i bahá’í-samfunnet, etter hvert som det stadig vokste for å avspeile hele menneskehetens mangfold.

THE LIFE AND WORK OF SHOGHI EFFENDI
(Oversettelsen kommer)

For 36 years—from 1921 until his passing in 1957—Shoghi Effendi immersed himself completely in the work he had been appointed to shoulder as Guardian of the Bahá’í Faith. His guiding hand directed the evolution and growth of the Bahá’í community throughout the world at a critical stage in its development.

Early Life

Related to both the Báb and Bahá’u’lláh, Shoghi Effendi was born in ‘Akká while his Grandfather, ‘Abdu’l-Bahá, was still a prisoner. From his earliest years, a staunchness of faith coupled with a deep devotion to his Grandfather motivated Shoghi Effendi’s every action. He wished to master the English language so that he could serve as a secretary and translator for ‘Abdu’l-Bahá, and so, in the spring of 1920, he left for Oxford University where he further developed his impressive command of English.

When ‘Abdu’l-Bahá passed away in November 1921, Shoghi Effendi was devastated. In a state of profound grief, he learned that ‘Abdu’l-Bahá in His Will and Testament had appointed him the Guardian of the Bahá’í Faith.

Despite his personal distress, Shoghi Effendi vigorously assumed his daunting responsibilities. He set out to execute the provisions of what he identified as three “charters” of the Bahá’í Faith: Bahá’u’lláh’s Tablet of Carmel, establishing the mandate for the development of the Bahá’í World Centre in the Holy Land; The Will and Testament of ‘Abdu’l-Bahá, outlining the framework for the evolution of the Bahá’í administration; and ‘Abdu’l-Bahá’s Tablets of the Divine Plan, providing the guidelines for the global expansion of the Bahá’í community.

With the passing of ‘Abdu’l-Bahá, the Bahá’í Faith entered a new stage in its growth. What Shoghi Effendi described as its “apostolic era” or “heroic age” had passed, and its “formative age” had begun. His own position as Guardian involved a function and style of leadership quite different from that of ‘Abdu’l-Bahá.

In 1937, Shoghi Effendi married Mary Maxwell from Montreal, Canada, who became known to Bahá’ís by the title Amatu’l-Bahá Ruhiyyih Khanum. Years later, in a message to the National Spiritual Assembly of the Bahá’ís of Canada, the Guardian described her as “my helpmate, my shield…and my tireless collaborator in the arduous tasks I shoulder.”

Building the Bahá’í Administration

The development of Bahá’u’lláh’s administrative order was a major focus of Shoghi Effendi’s attention. As the Bahá’í institutions evolved, they would mobilize the community’s human and material resources, providing the necessary instruments for the implementation of the Divine Plan. First, a structure of elected local and national Bahá’í institutions was required to administer the affairs of the growing community. Shoghi Effendi guided these nascent institutions to carry out a wide range of essential activities, such as promoting the teachings, publishing literature, and organizing community life—all the while learning how to practice the method of consultative decision making prescribed by Bahá’u’lláh.

In 1937, 16 years after the passing of ‘Abdu’l-Bahá, the administrative capacity in a number of countries had developed sufficiently that Shoghi Effendi could begin implementing plans to diffuse the Bahá’í teachings further afield and establish communities throughout the entire planet, in fulfilment of the objectives laid out in the Tablets of the Divine Plan.

To spearhead and support this work, the Guardian began appointing the “Hands of the Cause of God”, a corps of outstanding Bahá’ís on every continent, whom he later designated as the “Chief Stewards of Bahá’u’lláh’s embryonic World Commonwealth”. The function of this body of high-ranking believers was to lead initiatives in promoting the Bahá’í teachings, encourage learning, assist and educate the Assemblies in their duties, and provide moral leadership and encouragement. In 1951, Shoghi Effendi appointed the members of an International Bahá’í Council, which he described as the forerunner to the Universal House of Justice. In 1954, a global network of Auxiliary Board members to assist the Hands of the Cause was also formed.

Expansion of the Bahá’í Community

In order to realize the aims of ‘Abdu’l-Bahá’s Divine Plan—to establish the Bahá’í Faith in every land—the Guardian initially encouraged and assisted what was then a relatively small band of Bahá’ís to spread out across the planet. A few arose immediately. Foremost among them was an American journalist, Martha Root, who traversed the globe at least four times and shared the Bahá’í message with countless souls, among them Queen Marie of Romania—the first royal personage to embrace the teachings. Shoghi Effendi maintained regular correspondence with Martha Root and the numerous other intrepid individuals who left their homes to spread the Faith.

As the number of Bahá’ís—and their capacity to act—increased, Shoghi Effendi systematically set about putting ‘Abdu’l-Bahá’s plan (as set out in the Tablets of the Divine Plan) into effect, giving a series of specific plans to a number of national Bahá’í communities to spread the Faith further afield. By 1953, the Bahá’ís were able to embark upon what he described as a “fate-laden, soul-stirring, decade-long, world-embracing Spiritual Crusade”. Through this campaign, the Bahá’ís throughout the world achieved astonishing results. When ‘Abdu’l-Bahá had passed away, some 35 countries were already opened to the Bahá’í Faith with a few having rudimentary organization at the national level. By the time of Shoghi Effendi’s passing in 1957, Bahá’ís resided in 219 new sovereign states, dependencies and major islands. By 1963, there were 56 nationally elected governing councils—known as National Spiritual Assemblies—as well as more than 4,500 Local Spiritual Assemblies, and Bahá’ís in more than 15,000 localities.

The Bahá’í World Centre

During his ministry, Shoghi Effendi began to construct in the Holy Land the heart and nerve-centre of a world-embracing Faith, overcoming what often seemed to be insurmountable material obstacles.

Among the many tasks he shouldered in this regard, one was particularly weighty—to safeguard the Shrine of Bahá’u’lláh and the buildings and land adjoining it. Securing the entirety of the property, and beautifying its environs, was a task that occupied him until the end of his life.

In Haifa, he oversaw the construction of the superstructure for the Shrine of the Báb on Mount Carmel, which with its golden dome became known as the “Queen of Carmel”. He also laid out magnificent gardens around both Shrines and acquired, restored and beautified many other sites associated with Bahá’í history, including the surroundings of the resting places of the sister, brother, mother, and wife of ‘Abdu’l-Bahá.

To establish facilities for the world administrative centre of the Faith on Mount Carmel, Shoghi Effendi mapped out an “arc” on the mountainside, around which buildings housing the international institutions of the Bahá’í Faith would be situated. The first of these, the International Archives Building, was completed shortly before his passing.

Crises and Victories

Throughout Shoghi Effendi’s ministry, he guided the Bahá’í community through numerous challenges: the German Bahá’ís were persecuted under Nazi rule; a number of Bahá’ís were arrested and interrogated in Turkey; the highly-developed community in ‘Ishqábád—following sustained persecution by the Soviet authorities in the 1920s and 1930s—was dispersed; further opposition to the Faith broke out in Iran; the house of Bahá’u’lláh in Baghdad was seized and could not be regained.

With characteristic calm and perception, Shoghi Effendi saw the potential for triumph in every apparent crisis facing the Bahá’ís. For example, in Egypt the courts delivered a series of judgments which, while on the surface appeared to be adverse, were hailed by Shoghi Effendi as recognition of the independent nature of the Bahá’í Faith. While assisting the community to take action in national courts and on the international stage to defend their basic human rights, he also taught them to see difficulties as opportunities to carry forward the work of the Faith.

The Passing of Shoghi Effendi

Despite carrying the enormous burden of duties and responsibilities, the Guardian devoted whatever time he could spare to greeting pilgrims visiting the Holy Land from both East and West. He met with them, encouraged and advised them, and shared news of the progress of the community worldwide.

In November 1957—while he was visiting London for the purpose of purchasing furniture and ornaments for the buildings and gardens of the Bahá’í World Centre—Shoghi Effendi passed away suddenly at the age of 60. The Bahá’ís of the world were left in a state of profound grief. His final resting place is in the New Southgate Cemetery in north London. Today, it is a place of prayer and reflection for visitors from all over the world.

SHOGHI EFFENDI'S PASSING
(Oversettelsen kommer)

On 4 November 1957, Shoghi Effendi passed away suddenly in London, following a bout of influenza. He was just 60 years old. Five days later, his funeral cortege made its way northwards across the city to what was then called the Great Northern London Cemetery, where the Guardian’s remains were interred.

The following year, a simple column was built over Shoghi Effendi’s grave, fashioned from the same white marble he had himself chosen for the resting places of his illustrious family members in Haifa. The column is surmounted by a globe, the outline of Africa facing forward to symbolize the great love that Shoghi Effendi had for the continent and the spirituality of its peoples. Atop the globe sits a large gilded bronze eagle, a reproduction of a Japanese sculpture which Shoghi Effendi had placed in his own room and admired for its realism and beauty.

The final resting place of Shoghi Effendi at the New Southgate Cemetery, London. Engraved into the column is a description of Shoghi Effendi from the Will and Testament of ‘Abdu’l-Bahá: “Behold he is the blest and sacred bough that has branched out from the Twin Holy Trees. Well is it with him that seeketh the shelter of his shade that shadoweth all mankind.”

The Bahá’í Community 1957-1963

Despite the overwhelming grief caused by the unexpected passing of the Guardian of their Faith—and the fact that the supreme, international governing body ordained by Bahá’u’lláh was yet to be elected—the Bahá’ís of the world succeeded in maintaining their unity and single focus in a remarkable manner.

For five-and-a-half years—from Shoghi Effendi’s passing until the Universal House of Justice was able to take the reins of the Bahá’í Faith in 1963—the community’s one safe course was to follow with undeviating firmness the Guardian’s plan for the expansion and consolidation of the Bahá’í community. In this they were guided and encouraged by a body of experienced and devoted believers that Shoghi Effendi had himself raised up.

During His own lifetime, Bahá’u’lláh had appointed a few distinguished Bahá’ís as “Hands of the Cause of God”. Their role was formally defined by ‘Abdu’l-Bahá in His Will and Testament, where He emphasized and clarified their responsibilities, including protecting and propagating the Faith. ‘Abdu’l-Bahá wrote that the Guardian must appoint and direct future Hands of the Cause.

During the last six years of his life, Shoghi Effendi named 32 Bahá’ís as Hands of the Cause. When he passed away, 27 of them were still living. In a message penned just weeks before his passing, Shoghi Effendi referred to the Hands of the Cause of God as “the Chief Stewards of Bahá’u’lláh’s embryonic World Commonwealth”.1

After Shoghi Effendi’s death, these “Chief Stewards” determined that they would have to exercise leadership of the Faith and move the Bahá’í world as swiftly as possible towards the election of the Universal House of Justice. This was welcomed with the complete agreement and loyalty of the National Spiritual Assemblies and the Bahá’ís around the world. Shortly after assuming temporary responsibility for the Faith, the Hands of the Cause announced that the election of the Universal House of Justice would take place in April 1963.

The Hands of the Cause assisted the Bahá’í community to achieve the objectives of a decade-long plan that the Guardian had initiated in 1953. Under their leadership, the number of National Spiritual Assemblies more than doubled from 26 when Shoghi Effendi passed away, to the 56 that elected the Universal House of Justice for the first time.

In strictly adhering to the explicit criteria established by ‘Abdu’l-Bahá in His Will and Testament for the appointment of future Guardians, Shoghi Effendi did not name a successor by the time of his passing. He did not have any children; nor was there any other living male descendent of Bahá’u’lláh who displayed the necessary spiritual qualities or had remained loyal to the Faith. After the Guardian’s passing, all of the Hands of the Cause of God signed documents affirming that they could find no written Will in which Shoghi Effendi might have appointed a successor.

Since the Guardian’s passing, there have been a few attempts to create a schism in the Bahá’í community, but such is the strength and unity of the Bahá’í community that these efforts are always futile. When in 1960, at the age of over 80, one of the oldest Hands of the Cause of God—Charles Mason Remey—asserted that he was “the hereditary successor” of Shoghi Effendi, his unfounded claim aroused little interest. He died in 1974, ignored even by the handful of people who he had originally attracted.

Only the Universal House of Justice had the authority to confirm whether or not there could be another Guardian of the Bahá’í Faith, subject to the criteria for his appointment laid out in the Will and Testament of ‘Abdu’l-Bahá. Following its election in 1963, the Universal House of Justice announced that it could find no way to appoint or to legislate to make it possible to appoint a second Guardian to succeed Shoghi Effendi.

Thanks to the Hands of the Cause of God, the Bahá’í Faith remained united and protected during the critical years following the passing of Shoghi Effendi. The Universal House of Justice wrote about these Chief Stewards of the Faith, “The entire history of religion shows no comparable record of such strict self-discipline, such absolute loyalty and such complete self-abnegation by the leaders of a religion finding themselves suddenly deprived of their divinely inspired guide.”

DET UNIVERSELLE RETTFERDIGHETENS HUS (OPPRETTET 1963)

Utviklingen av bahá’í-troen på verdensbasis i dag er ledet av Det Universelle Rettferdighetens Hus. I sin lovbok instruerte Bahá’u’lláh Det Universelle Rettferdighetens Hus om å utøve en positiv innflytelse på menneskehetens velferd, fremme utdanning, fred og global utvikling, og sikre menneskelig verdighet og religionens posisjon.

A UNIQUE INSTITUTION
(Oversettelsen kommer)

The Universal House of Justice is unique in religious history. Never before has a Manifestation of God explicitly ordained the establishment of an institution with the mandate to maintain the integrity and flexibility of His religion, safeguard the unity and guide the activities of His followers, and exert a beneficial influence on the life of society.

By virtue of the authority invested in it by Bahá’u’lláh, the Universal House of Justice sits as the head of an administrative order whose features, authority and mode of functioning are clearly enunciated in the Sacred Writings. The work of the institutions of this administrative order is characterized by an ethos of loving service, focused as it is on the development of human potential and the advancement of civilization.

Powers and Duties

The elected members of the Universal House of Justice are described in the Bahá’í Sacred Writings as the “Trustees of God among His servants and the daysprings of authority in His countries”,1 as the “Men of Justice”,2 the “Deputies of God”,3 the “Trustees of the All-Merciful.”4 They must be “shepherds unto His sheep”,5 protecting and preserving the unity and well-being of Bahá’u’lláh’s followers, as well as “manifestations of the fear of God and daysprings of knowledge and understanding”,6 “steadfast in God’s faith and the well-wishers of all mankind.”7

The Universal House of Justice is charged with the affairs of the people. It must apply the Bahá’í teachings to “the training of peoples, the upbuilding of nations, the protection of man and the safeguarding of his honor.”8 It must have the utmost regard for the interests of the people at all times and under all conditions, and ensure the protection and safeguarding of men, women and children.

The promotion of peace in the world is also among the responsibilities of the Universal House of Justice, “so that the people of the earth may be relieved from the burden of exorbitant expenditures.”9 Its members must additionally “endeavor to the utmost of their power to safeguard”10 the position of religion, “promote its interests” and “exalt its station in the eyes of the world.”11

Since “change is a necessary quality and an essential attribute of this world, and of time and place”,12 Bahá’u’lláh has invested the members of the Universal House of Justice with the authority to consider matters that He did not specifically deal with in His own Writings and “enforce that which is agreeable to them.”13

“Inasmuch as for each day there is a new problem and for every problem an expedient solution,”14 wrote Bahá’u’lláh, “such affairs should be referred to the Ministers of the House of Justice that they may act according to the needs and requirements of the time.”15

The Bahá’í Sacred Writings give the guarantee that the Universal House of Justice will take decisions and establish laws through the “inspiration and confirmation of the Holy Spirit”.16 For Bahá’ís, “obedience to its decisions is a bounden and essential duty and an absolute obligation”.17

Origins

The institution of the Universal House of Justice was ordained by Bahá’u’lláh in His Most Holy Book, the Kitáb-i-Aqdas. Its responsibilities were also expanded upon in a number of His other Writings. ‘Abdu’l-Bahá confirmed the authority of the Universal House of Justice in His Will and Testament and provided specific details regarding its establishment and functioning.

In the early years of the 20th century, during a period when His life was in particular danger, ‘Abdu’l-Bahá took measures to arrange for the election of the Universal House of Justice should something happen to Him. This precaution did not turn out to be necessary.

After ‘Abdu’l-Bahá’s passing, Shoghi Effendi—the Guardian of the Bahá’í Faith—placed the greatest importance on the establishment of the Universal House of Justice. He devoted more than three decades to preparing the Bahá’í world community for its election, repeatedly looking ahead to that auspicious occasion in glowing terms. It was first necessary, however, to raise up and strengthen the global network of Local and National Bahá’í Assemblies to provide a strong basis for such an entity. Every new National Spiritual Assembly that was formed became one more pillar to “share in sustaining the weight and in broadening the foundation of the Universal House of Justice.”18

In 1951, Shoghi Effendi appointed a number of individuals to an International Bahá’í Council, a forerunner to the Universal House of Justice. In 1961, this appointed Council was reformed as a body elected by all the National and Regional Assemblies then established in the world.

After Shoghi Effendi’s sudden passing in 1957, his work was faithfully carried on by the group of distinguished Bahá’ís he had appointed as Hands of the Cause of God. These individuals arranged for the first election of the Universal House of Justice.

In April 1963—the centenary of the public declaration of Bahá’u’lláh—the Universal House of Justice was elected by all 56 National Spiritual Assemblies that were by then established in the world. The International Bahá’í Council ceased to exist with the election of the Universal House of Justice.

The coming into being of the Universal House of Justice was a tremendously significant event. After more than a century of expansion and consolidation—and through a democratic global electoral process—the Bahá’ís of the world were able to bring into existence the permanent international institution, ordained by Bahá’u’lláh, to guide its affairs.

Since its formation, the Universal House of Justice has devoted more than half a century to building and consolidating a Bahá’í community which has the resources and capabilities to participate in the establishment of the global civilization envisaged by Bahá’u’lláh, through a process of applying His teachings to the betterment of the world.

To support it in its work, the Universal House of Justice has, furthermore, created a number of appointed institutions; among these are the Continental Boards of Counsellors and the International Teaching Centre.

As stipulated by Bahá’u’lláh, the Seat of the Universal House of Justice is located on Mount Carmel in the Holy Land, in close proximity to the Shrine of the Báb.

Electoral Process

The Universal House of Justice is elected through a three-stage process.

In every national Bahá’í community, all adult Bahá’ís in good standing, 21 years of age or older, are eligible to take part in elections at the grassroots level—known as unit conventions—held once a year throughout their country. At these conventions, the Bahá’ís vote by secret ballot for delegates who are duly responsible to elect the nine persons to serve on the National Spiritual Assembly for the term of one administrative year. The National Spiritual Assembly is then elected at the National Convention.

The members of all National Spiritual Assemblies elect, in turn, the nine members to serve on the Universal House of Justice. The election of the Universal House of Justice is conducted once every five years at the International Bahá’í Convention. Of several days’ duration, the Convention is held at the World Centre of the Bahá’í Faith in Haifa, Israel, where the members of the National Spiritual Assemblies are able to visit the Holy Shrines in preparation for the duty they are called upon to discharge. Foremost in their minds as they cast their ballots are passages from the Bahá’í Writings which describe those whom they choose to serve on such an august body as “daysprings of knowledge and understanding”, “steadfast in God’s faith”, and the “well-wishers of all mankind”.19 In common with the procedure of electing all Bahá’í institutions, the election of the Universal House of Justice is devoid of any system of nomination, electioneering, canvassing or propaganda.

The membership of the Universal House of Justice is confined to men. While this may be surprising, it is a provision that was ordained by Bahá’u’lláh Himself. ‘Abdu’l-Bahá has stated that its wisdom will be clearly understood in the future. Because the Bahá’í Writings are filled with unequivocal statements about the equality of men and women, however, the question of male membership of the Universal House of Justice can in no way be regarded as a sign of the superiority of men over women. ‘Abdu’l-Bahá writes that the equality of men and women is an “established fact.”20 The Universal House of Justice is fully committed to advancing this principle—in its guidance to Bahá’í communities worldwide, through the resources allocated to the development and education of women and girl children in particular, through statements presented by the Bahá’í International Community at the United Nations, and by Bahá’í participation in conferences, seminars and other arenas.

DEVELOPMENT OF THE BAHÁ’Í COMMUNITY SINCE 1963
(Oversettelsen kommer)

In April 1963, the centenary of Bahá’u’lláh’s public declaration was marked by two auspicious events: the first election of the Universal House of Justice—the highest institution of Bahá’u’lláh’s Administrative Order; and, a few days afterward, the holding of the first Bahá’í World Congress in London, at which its 7,000 participants demonstrated by their very presence just how dramatically the Bahá’í world community had grown during the preceding decade.

The community that the Universal House of Justice inherited had expanded rapidly as a result of Shoghi Effendi’s first global plan for the growth and consolidation of the Bahá’í Faith. Bahá’ís now resided in more than 14,000 localities in some 259 sovereign states, dependencies and major islands. Some 56 countries had National Spiritual Assemblies. Though still relatively small, the Bahá’í Faith was assuming the characteristics of a world religion. The cultural adaptability of the Faith and its potential to attract a wide diversity of peoples were increasingly visible; its collective life was also beginning to manifest some of the society-building potentialities enshrined in Bahá’u’lláh’s Revelation.

Shortly after its establishment, the Universal House of Justice continued the pattern set by Shoghi Effendi of developing the Bahá’í Faith within the framework of a series of global plans, each lasting several years. As a result, the worldwide Bahá’í community has grown significantly—to more than 5 million members today residing in over 100,000 localities.

Between 1963 and 1973, there was a notable shift in the composition of Bahá’í membership internationally as large numbers of people from Africa, Asia and Latin America joined the Faith. Tribes and minority groups represented in the community more than doubled during that decade and the number of National Spiritual Assemblies grew from the 56 that first elected the Universal House of Justice to 113. Today there are more than 170 such Assemblies.

A Positive Influence on Humanity

Bahá’u’lláh mandated the Universal House of Justice to exert a positive influence on the general welfare of humankind, promoting education, peace and prosperity. For more than 50 years, the Universal House of Justice has devoted its energies and resources to raising up a global community whose members can apply the teachings of Bahá’u’lláh to the needs of their local populations.

To know about the Bahá’í teachings is one thing; applying them, however, to the life and needs of society is something that has to be learned. As a result of the spread of the Faith in new areas, Bahá’ís began to explore systematically how Bahá’u’lláh’s teachings for the development of communities could be practically applied—in the fields of education, health, literacy, agriculture and communications technology.

A period of widespread experimentation led to the emergence of processes that seek to raise capacity within a population to take charge of its own spiritual, social and intellectual development. Beginning in 1996, the Universal House of Justice launched the entire Bahá’í world community on a global programme that has seen it enter a new stage in its growth.

From being a small community mostly concerned with its own life and activities, the Bahá’ís of the world were guided to open such activities to the public at large that would exert an increasingly beneficial influence on the life of humanity. In order to assist the Bahá’ís to acquire the knowledge, skills and spiritual insights to carry out such activities, the Universal House of Justice promoted the establishment of training institute programmes in every country.

The core activities which Bahá’ís pursue in their neighbourhoods and villages around the world are: children’s classes, spiritual empowerment programmes for young people, devotional gatherings and circles of study that build capacity for service.

Systematic action and a culture of learning—a process of planning, action and reflection—has come to characterize the manner in which the worldwide Bahá’í community functions.

Other Developments

As the Bahá’í Faith and its work has expanded, so too has the development of its spiritual and administrative World Centre. The Universal House of Justice formulated and published its own Constitution (1972), extended into the future the functions of the Hands of the Cause of God through the appointment of Continental Boards of Counsellors (1968), and established the International Teaching Centre (1973) at the World Centre of the Faith. The Universal House of Justice moved into its permanent Seat on Mount Carmel in 1983. The complex of administrative buildings on either side of the Seat was completed in 2001, with the inauguration of the building of the International Teaching Centre.

The preservation and beautification of the Shrines of Bahá’u’lláh and the Báb, along with other sites associated with the Faith’s history, has continued in the Holy Land. Nineteen beautiful garden terraces cascading above and below the Shrine of the Báb on Mount Carmel, stretching from the bottom of the mountain to its summit, were also completed in 2001, enhancing the site’s beauty and demonstrating the Bahá’í vision of harmony and transformation.

Continental Bahá’í Houses of Worship were inaugurated in Panama City, Panama (1972), Tiapapata, Western Samoa (1984) and New Delhi, India (1986), and Santiago, Chile (2016).

From 1979 onwards, following the Islamic Revolution in Iran, its sorely-tried Bahá’í community has once again faced cruel persecution. The situation has contributed to the Bahá’í Faith’s emergence from obscurity. Today it is increasingly recognized by world leaders and governments, who, in some instances, have sought out Bahá’ís for their views on, and solutions to, various social and moral problems facing humanity.

The period between 21 April 1992 and 20 April 1993 was designated as a Holy Year in tribute to Bahá’u’lláh and in honour of the hundredth anniversary of His passing. A commemoration was held in the precincts of His Shrine attended by nearly 3,000 Bahá’ís representing every national community throughout the world. Later that same year, in New York City, the second Bahá’í World Congress was held. Some 27,000 Bahá’ís from every background, representing all strata of human society, celebrated in a jubilant spirit, as did thousands more gathered at nine regional conferences on five continents which were linked to the World Congress by satellite.

As a contribution to the international discourse on peace, the Universal House of Justice addressed a message in 1985 to the peoples of the world, outlining the essential prerequisites for the establishment of global peace and prosperity. Bahá’ís around the globe presented the message to heads of state and countless others, and—inspired by the message’s contents—continue to participate in discussions, seminars, conferences and peace initiatives.

In response to a rising tide of religious intolerance, in 2002 the Universal House of Justice addressed a letter to the world’s religious leaders calling for a new dialogue about the interfaith movement and the role of religion in society. It called upon them to give due regard to the principle of the oneness of religion as a prerequisite for establishing peace.

Since the formation of the Universal House of Justice, a wide range of initiatives have also been taken in areas such as human rights, global prosperity and the advancement of women. At the United Nations, in international fora, and in all manner of social spaces at the national and local levels, Bahá’ís are increasingly participating in discussions about matters of concern to society. Young people, with their abundant energy and relative freedom, play a leading role in Bahá’í activity.

The Bahá’í understanding of spirituality embraces not only personal and collective life, but also the progress of humanity as a whole. The emergence of this widespread religious community, advancing together under the guidance of the Universal House of Justice, offers persuasive evidence that the human race, in all its diversity, can learn to live and work as one, united family in a global homeland.

THE SEAT OF THE UNIVERSAL HOUSE OF JUSTICE
(Oversettelsen kommer)

Shoghi Effendi stated that the permanent Seat of the Universal House of Justice would be built on the slopes of Mount Carmel in the vicinity of the Shrine of the Báb and the resting places of members of Bahá’u’lláh’s family. In anticipation, the Guardian developed beautiful gardens around an arc-shaped path, and envisaged a number of edifices destined to serve as the world administrative centre of the Bahá’í Faith.

The Universal House of Justice announced in June 1975 that the time had come to initiate construction of its own permanent Seat, a building that would “not only serve the practical needs of a steadily consolidating administrative centre but will, for centuries to come, stand as a visible expression of the majesty of the divinely ordained institutions of the Administrative Order of Bahá’u’lláh.”1 The building was completed and occupied in 1983.

A Harmonizing Style of Architecture

The Seat of the Universal House of Justice stands at the apex of the arc on Mount Carmel. On its eastern side is the permanent building for the institution of the International Teaching Centre. On the other side is the Centre for the Study of the Texts—which houses a library and various offices—and the International Bahá’í Archives building, which contains historical artefacts and precious mementos associated with the Central Figures of the Faith and the early years of the Bahá’í religion.

The importance of the Seat of the Universal House of Justice in relation to the other buildings on the arc is clearly expressed by its location as well as by architectural details, its size and height.

Shoghi Effendi stated that the buildings around the arc were to follow a harmonizing style of architecture, a style which he himself established by building the International Bahá’í Archives in the classical Ionic order. This demanded that the architecture of the remaining buildings be classical, or of a contemporary style incorporating principles of classical architecture; for the Seat of the supreme governing council of the Bahá’í Faith, the stately Corinthian order was adopted.

Tall fluted Corinthian columns adorn the arcade which surrounds the building. At the point of the axis of the arc, at the entrance to the building, there is a portico projecting forward from the colonnade, supported by six additional columns. At the same time the depth and height of the portico recall similar porticos in Persian architecture, and the space it provides gives the impression of inviting all inside. Above the main door through which guests and pilgrims enter, is the spacious window of the chamber in which the Universal House of Justice meets. Facing towards the Shrine of Bahá’u’lláh, it is the heart of the building and is crowned by the dome. Like many domes in eastern architecture, this dome is based on an octagon in the heart of the building itself with an interesting system of integration with the geometry of the length and breadth of the building.

In addition to the Council Chamber of the House of Justice, a reception hall for pilgrims and other important visitors, a conference room, and space for the immediate secretariat of the House of Justice is provided.

ÅNDENS LIV

Baha’u’llahs åpenbaring bekrefter at hensikten med våre liv er å anerkjenne Gud og oppnå hans nærvær. Vår sanne identitet er vår rasjonelle sjel. Med dens frie vilje og evne til forståelse kan vi stadig forbedre oss selv og samfunnet vårt. Å vandre på en sti av tjeneste for Gud og for menneskeheten gir livet mening og forbereder oss for det øyeblikket da sjelen skilles fra kroppen og fortsetter på sin evige reise mot Skaperen.

MENNESKETS SJEL

Hvert menneske har en udødelig, rasjonell sjel som passerer gjennom denne verden en kort tid og fortsetter i evighet å utvikles mot Gud. Hensikten med livet er at vi utvikler oss åndelig ved å tjene våre medmennesker. Ved å gjøre det så tilegner vi oss guddommelige kvaliteter vi vil trenge i det neste liv.

DEN RASJONELLE SJEL

Den essensielle identiteten til ethvert menneskelig vesen er en rasjonell og udødelig sjel. Den fysiske verden er et sted for komposisjon go dekomposisjon, for fremgang og tilbakegang. Men sjelen lider verken av oppløsning eller tilbakegang. Den “er av en helt annen art enn det fysiske skaperverk”.

Vi kan ikke forstå sjelens eksakte natur. Den er, sier Bahá’u’lláh, “et Guds tegn, en himmelsk juvel hvis virkelighet det ikke har lyktes de lærdeste mennesker å forstå, og hvis mysterium intet sinn … noensinne kan håpe å avsløre.” Sjelen “er den første blant alle skapte ting til å erklære Skaperens opphøyede stilling, den første til å erkjenne hans herlighet, til å holde fast ved hans sannhet og til å bøye seg i tilbedelse for ham.”

Hvert individuelt liv begynner når sjelen knytter seg selv med embryoet ved unnfangelsen. Men tilknytningen er ikke materiell; sjelen går ikke inn i ler forlater ikke kroppen, og opptar ikke fysisk plass. Bahá'u'lláh bruker solens metafor for å forklare forholdet mellom sjelen og kroppen: “Menneskets sjel er solen som opplyser dets legeme, og som det henter sin næring fra, og slik bør den betraktes.”

Bahá’í-skriftene forklarer at slike sinnsevner som det å tenke, resonnere, forstå og danne seg forestillinger er “sjelens iboende egenskaper, på samme måte som utstråling av lys er solens iboende egenskap.” Menneskets legeme er “som et speil, sjelen som solen, og sinnsevnene som strålene som utgår fra denne lyskilden.”

Det er ved å bruke sjelens evner at mennesket gjør fremskritt. ‘Abdu’l-Bahá har sagt at sjelen “kan oppdage tingenes innerste virkelighet, forstå hva som særpreger de ulike vesener og gjennomskue tilværelsens gåter. Alle vitenskaper, kunnskaper, kunstarter, undere, institusjoner, oppdagelser og foretagender fremkommer ved at den forstandsbegavede sjel anvender sin intelligens.” Han sier videre at det var en gang da slike virkelige fenomener “var ukjente, forvarte mysterier og skjulte hemmeligheter; den forstandsbegavede sjel oppdaget dem etter hvert og hentet dem ut fra det usynliges og skjultes plan inn i det synliges rike.”

MENNESKETS NATUR

“Med kraftens hender formet jeg deg og med styrkens fingre skapte jeg deg; og jeg har senket mitt lys over ditt indre” er blant de mange uttalelser fra Bahá’u’lláh som beskriver menneskets sanne natur. Menneskets adel er et tema som hele tiden er til stede i bahá’í-skriftene. Dette benekter ikke eksistensen av en lavere natur. Hos oss alle finnes det egenskaper som vi har tilegnet oss gjennom årtuseners utvikling, og som vi deler med dyreriket. Men i dyreriket er det mange adferdsmønstre som ikke anstår mennesket. ‘Abdu’l-Bahá sier: “Mennesket har to ulike naturer i seg: den åndelige eller høyere natur og den materielle eller lavere natur. I den ene nærmer det seg Gud, i den andre lever det kun for verden. Tegn på begge disse naturer finnes hos menneskene.”
Hver av oss har den iboende muligheten til å speile Guds egenskaper. Dette er meningen med at mennesket er skapt i Guds bilde. “For hos det finnes alle Guds egenskaper og navn potensielt åpenbart i en grad som intet annet skapt vesen har overgått eller oversteget.” Vi er i stand til å gjenspeile guddommelige egenskaper i den grad som vi renser våre hjerter og sinn gjennom bønn, studier av og anvendelsen av hellige skrifter, tilegnelse av kunnskap, bestrebelser på å forbedre vår oppførsel og bekjempe prøvelser og vanskeligheter, og tjeneste for menneskeheten.

Blant kreftene som bistår oss til å fremdyrke de åndelige kvaliteter som er skjulte i oss - slik som vennlighet, rettferdighet, sannferdighet og pålitelighet - er kjærligheten til Gud, tiltrekningen til skjønnhet og tørsten for kunnskap. Virkningen av disse kreftene og andre oppbyggende krefter bidrar til å styrke vår følelse av hensikt, og driver oss til å både forvandle oss selv og til å bidra til forvandlingen av samfunnet.

Vi har alle evnen til å erkjenne Guds kjærlighet og gjenspeile den overfor hans skaperverk. “Hvilken kraft kjærligheten er!” sa ‘Abdu’l-Bahá. “I tilværelsens verden finnes der i sannhet ingen større kraft enn kjærlighetens kraft. Når menneskets hjerte gløder av kjærlighetens flamme, er det beredt til å ofre alt – til og med livet.”
Nært knyttet til kjærlighet er tiltrekningen til skjønnhet. På et nivå er denne tiltrekningen virkeliggjort i vår glede for den naturlige verden, i vår engasjement og verdsettelse av kunst og musikk, og i vår respons på elegansen i en vitenskapelig teori. På et annet nivå underbygger tiltrekning til skjønnhet vår søken etter orden, mening og transcendens i universet.

Tørsten etter kunnskap oppmuntrer hvert individ til å tilegne seg en dypere forståelse av virkeligheten i alle dens dimensjoner – av sin egen karakter, av samfunnet, av åndelige krefter, og det fysiske univers, bare for å nevne noen få. ‘Abdu’l-Bahá uttaler: “Bahá’u’lláhs første læresetning er at alle plikter å undersøke virkeligheten. Å undersøke virkeligheten – hva betyr det? Det betyr at mennesket må glemme alt det har hørt andre si og granske sannheten selv, for det vet ikke om hørte utsagn samsvarer med virkeligheten eller ei. Overalt der et menneske finner sannhet eller virkelighet, må det holde fast ved denne og forsake og forkaste alt annet; for utenom virkeligheten finnes det kun overtro og innbilning.” Bahá’u’lláh har skrevet at “mennesket bør kjenne seg selv og erkjenne hva som fører til høyhet eller ringhet, ære eller fornedrelse, rikdom eller fattigdom,” og et annet sted at “dersom vi grunner over enhver skapt ting, vil vi bli vitne til et utall fullkomne visdommer og lære et utall nye og vidunderlige sannheter.”

LIV OG DØD

Individets liv begynner ved unnfangelsen, når sjelen forbinder seg selv til emryoet. Når døden inntrer vil kroppen gå tilbake til støvets verden, mens sjelen går videre til å gjøre fremgang i Guds åndelige verdener.

“Å anse at ånden forgår etter legemets død,” har ‘Abdu’l-Bahá sagt, “er som å forestille seg at en fugl i bur ville omkomme dersom buret ble brutt i stykker, skjønt fuglen ikke har noe å frykte ved at buret blir ødelagt. Vårt legeme er som buret, og ånden er som fuglen … hvis buret brytes i stykker, vil fuglen fortsette å eksistere. Dens følelser vil tilmed bli enda mer intense, dens fornemmelser sterkere og dens lykke forøket.”
Etter at dens forbindelse med kroppen avsluttes, vil sjelen fortsette å gjøre fremskritt i en evig ferd mot fullkommenhet. Bahá’u’lláh skrev: “Den vil tilkjennegi Guds tegn og egenskaper og åpenbare hans miskunn og gavmildhet.”

En opplyst sjel fortsetter å ha en innflytelse på fremskritt i denne verden og på folkenes fremgang. Den virker som “den rene surdeig som gjennomsyrer tilværelsens verden og bringer til veie den kraft som verdens kunstarter og underverk frembringes ved.”

“Den hinsides verden,” skriver Bahá’u’lláh, “er likeså forskjellig fra denne verden som denne verden er forskjellig fra barnets, mens det ennå er i mors liv.” Presis som livmoren utgjør miljøet for en persons første fysiske utvikling, er den objektive verden en arena der vi utvikler de åndelige karaktertrekk og evner som vi trenger for vår videre reise. Både her og i det neste liv, gjør vi fremskritt med hjelp av Guds miskunn og nåde. Det som også er viktig for våre sjelers fremgang i den neste verden, er de gode gjerninger som blir utført i vårt navn her på jorda, og de oppriktige bønnene til våre familier og venner.
I lys av dette, er ikke døden noe vi bør frykte. Bahá’u’lláh omtaler den som en “gledens budbærer”. Han uttaler: “Du er mitt herredømme og mitt herredømme forgår ikke; hvorfor frykter du din undergang? Du er mitt lys og mitt lys skal aldri bli tilintetgjort; hvorfor frykter du tilintetgjørelse? Du er min herlighet og min herlighet svinner ikke; du er min kledning og min kledning skal aldri slites ut.”

GRADER AV ÅND

Bahá'í-skriftene bruker ordet "ånd" for å henvise til visse krefter og potensialer som gjennomsyrer eksistensens forskjellige riker.

Kraften til å vokse, eller "planteånden", viser seg frem i planteriket og fortsetter å virkeliggjøre seg selv på høyere nivå i eksistensen. Men uansett hvor fullkommen veksten til et tre kan være, kan det aldri kjenne til kreftene til sansene som manifesterer seg i dyreriket.

Dyret ser, hører, lukter og føler. Men dyret, bemerket ‘Abdu’l-Bahá, er “en fange i naturens verden uten kontakt med det som befinner seg i naturen og hinsides den, det er uten åndelige fornemmelser, er berøvet det som bevisstheten har å by på, er uten bevissthet om Guds verden og er ute av stand til å avvike fra naturens lov.”

Iboende i "menneskeånden" er kapasiteten til å tilegne seg kunnskap om det synlige og det usynlige. “Ut fra kjente virkeligheter – det vil si ut fra de kjente og synlige ting – oppdager det ukjente ting,” sa ‘Abdu’l-Bahá. Menneskehetens fremgang i åndelig og materiell kunnskap – og som omfatter slike områder som vitenskapelig fremskritt, utvikling av rettferdige styringssystemer, teknologisk nyvinning, og utfoldelse av tilbørlige kunstneriske bestrebelser, bare for å nevne noen få – kan bli betraktet som uttrykk for kraften i den menneskelige ånd.

For å bli kjent med åndelige virkeligheter må mennesker hjelpes av troens ånd. ‘Abdu’l-Bahá forklarer at “troens ånd” er “fra Riket”, og at “med mindre menneskeånden hjelpes av troens ånd, blir den ikke kjent med de guddommelige hemmeligheter og de himmelske virkeligheter. Den er som et speil som, skjønt det er klart, pusset og blankt, likevel trenger lys. Før en solstråle avspeiles i det, kan det ikke oppdage de himmelske hemmeligheter.” Et annet sted har han beskrevet troens ånd som “kraften som gjør det jordiske menneske himmelsk og det ufullkomne menneske fullkomment.”

Den uendelige guddommelige kraft som opplyser all eksistens er Den hellige ånd, mellomleddet mellom Gud og hans skaperverk. Gudsmanifestasjonene stod fullstendig alene ogansikt til ansikt med stor mostand uten verdslige krefter, men gjennom kraften til Den hellige ånd ble de menneskehetens store oppdragere. ‘Abdu’l-Bahá forklarer at hver gang en gudsmanifestasjon fremstår ved Den hellige ånds kraft, “blir verden fornyet og grunnlaget for en ny syklus lagt. Menneskeverdens legeme ifører seg en ny drakt. Dette kan lignes med våren; hver gang den kommer, går verden over fra én tilstand til en annen. Ved vårtidens komme blir det svarte jordsmonn og markene og ødemarken grønne og blomstrende, det vil vokse blomster og velluktende urter av alle slag, trærne vil få nytt liv, nye frukter vil vise seg, og en ny syklus grunnlegges.”

HIMMEL OG HELVETE

Gjennom tidene har menneskeheten vært opptatt med naturen til forholdet mellom handlinger i denne verden og deres konsekvenser her og i den verden som kommer. Visse kulturer har hatt fokus på harmoni mellom menneskeheten og kosmos. Andre har tegnet et paradis hvor belønning er gitt til de som fortjener det og en underverden der de urettferdige blir straffet. Disse forklaringene har hjulpet folk i alle verdens hjørner å reflektere over retningen til deres liv, til å unngå oppfordringene fra deres lavere natur og til å betrakte nødvendigheten et åndelig liv.

Bahá’í-læren fastslår at det ikke finnes noe fysisk sted som himmel og helvete, og vektlegger sjelens evige reise mot fullkommenhet. Læresetningene forklarer referansene til «himmel» og «helvete» i de hellige skriftene til andre religioner som noe som skal bli forstått symbolsk, og som beskriver stadier av nærhet til og avstand fra Gud i denne verden og i hinsidige riker. ‘Abdu’l-Bahá har sagt at når mennesker “opplyses av glansen fra sannhetens sol og foredles ved alle gode egenskaper, vil de anse dette som den høyeste belønning og vite at dette er det sanne paradis. På samme måte anser de at åndelig straff … er å være underkastet naturens verden, å være utestengt fra Gud, å være brutale og uvitende, å henfalle til sanselige lyster og dyriske svakheter, å kjennetegnes av mørke egenskaper … dette er de største straffer og pinsler …”

I noen religiøse tradisjoner har begrepet himmel blitt brukt ikke bare for å henvise til den enkelte sjels tilstand, men også for å beskrive en fremtidig verden med fred, harmoni og rettferdighet – «himmelen på jorden». En slik tid er visselig forutsagt i mange kulturer og sivilisasjoner. Bahá’í-skriftene forklarer at tiden for oppfyllelsen av slike løfter har kommet. “Hele jorden,“ har Bahá’u’lláh skrevet, “er nå i en fruktsommelig tilstand. Den dag nærmer seg da den vil ha frembragt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha vokst frem fra den.”

Med henvisning til denne nye samfunnsorden har Shoghi Effendi skrevet: “Rivalisering, hat og intriger nasjoner imellom vil opphøre, og fiendskap og fordommer mellom raser vil vike plassen for vennskap, forståelse og samarbeid. Årsakene til religiøse stridigheter vil bli fjernet for alltid; økonomiske hindringer og restriksjoner vil bli fullstendig avskaffet, og overdreven klasseforskjell vil bli utslettet. Dyp fattigdom på den ene side og stor konsentrasjon av eiendomsrett på den annen vil forsvinne. Den enorme energi som ødsles og bortkastes på krig, politisk som økonomisk, vil vies slike formål som vil utvide omfanget av menneskenes oppfinnelser og tekniske utvikling, som vil øke menneskehetens produktivitet, utrydde sykdom, utvide vitenskapelig forskning, bedre helsetilstanden, skjerpe og foredle den menneskelige hjerne, utnytte planetens ubrukte og uanede ressurser, forlenge menneskelivet og fremme alt som kan stimulere hele menneskeslektens intellektuelle, moralske og åndelige liv.”

TILBEDELSE

Tilbedelse som bønn, meditasjon, faste, pilegrimsreise og tjeneste for andre er naturlig innhold i religiøst liv. Gjennom dette er individer og samfunn i stand til hele tiden å styrke båndet mellom menneske og Gud.

BØNN

Akkurat som kroppene våre trenger næring for å utvikle seg ordentlig, trenger vi regelmessig bønn for vår åndelige næring og helse. Bønn er mat for sjelen; den virker fordypende på Guds kjærlighet i våre hjerter og trekker oss nærmere ham. “Det finnes intet i tilværelsens verden lifligere enn bønn. … Den saligste tilstand er bønn og påkallelse.” Å leve i en tilstand av bønn innebærer ikke bare å fremsi hellige ord i stunder av tilbedelse; det er også anbefalt at vi i løpet av dagen bør vende våre hjerter mot Gud.

Bønn er i sin høyeste form et rent uttrykk for kjærlighetsfull prising av Gud. “Den sanne gudsdyrker bør i sin bønn ikke bestrebe seg så meget på å be Gud om å oppfylle sine ønsker og begjær, men heller regulere dem og avpasse dem etter den guddommelige vilje. Bare ved en slik holdning kan man få den følelse av indre fred og tilfredshet som alene bønnens kraft kan gi.” Men det er også naturlig at vi ofte vil be og bønnfalle Gud om hjelp. Etter en slik bønn, bør vi tenke gjennom og handle etter det som fremstår som den beste løsning, og så se om våre bestrebelser blir bekreftet. Vi bør ha full tillit til Guds nåde og være overbeviste om at han vil skjenke oss det som er det beste for oss.

MEDITASJON

Evnen til å meditere er et særlig kjennetegn ved det menneskelige vesen. Faktisk ville menneskelig fremgang – åndelig, materielt eller sosialt – være umulig uten refleksjon og ettertanke. Bahá’u’lláh uttaler: “O Bahás folk! Kilden til håndverk, vitenskap og kunst er refleksjonsevnen.”

Bahá’í-skriftene foreskriver ikke noen fast fremgangsmåte for meditasjon. Men det er imidlertid klart at hvilken form det enn har, innebærer det fokusert refleksjon. Gjennom meditasjon er individet i stand til å vinne ny og verdifull innsikt i abstrakte og praktiske ting. Men å legge altfor mye vekt på enhver tanke som dukker opp i sinnet i løpet av denne prosessen kan være mot sin hensikt. Noen tanker kan være til liten eller ingen nytte; de er “som bølger som beveger seg på havet uten resultat. Men hvis meditasjonsevnen bades i det indre lys og kjennetegnes av guddommelige egenskaper, vil resultatene bli bekreftet.”

“Fremsi Guds vers hver morgen og aften” er et råd fra Bahá’u’lláh av grunnleggende betydning for bahá’í-livets mønster. Likevel formaner han oss til ikke å være stolte over omfanget av de hellige skrifter som vi kanskje leser, og sier at “bedre er det om et menneske leser ett eneste vers med fryd og utstråling enn om det sløvt skulle lese alle de hellige bøker fra Gud”. I samme avsnitt advarer han mot å lese hellige vers på en måte som kan føre til at man blir trett: “På deres sjeler skal dere ikke legge det som vil trette og tynge dem, men heller det som vil lette og oppløfte dem, slik at de kan sveve på de guddommelige versenes vinger opp mot demringsstedet for hans åpenbare tegn; dette vil føre dere nærmere Gud, forstod dere det bare.”

Den daglige praksis med å lese fra de hellige skrifter gir oss en naturlig anledning til å meditere over dyptgripende begreper og til å gjennomtenke hvordan de kan bli anvendt i vårt eget liv og for vår personlighet, og dessuten for bestrebelser for å bidra til samfunnets fremgang. Slik meditasjon er en hjelp til å gi akt på Bahá’u’lláhs råd om å “la hver morgen bli bedre enn sin aften og hver morgendag rikere enn sin gårsdag.”

FASTE

Faste har vært en viktig del av religionenes praksis gjennom menneskehetens historie. Mange av Gudsmanifestasjonene selv gikk gjennom en periode med meditasjon og faste på et punkt i deres liv da de, i intens samfunn med Gud, betraktet de universets mysterier og deres misjons natur.

“Faste,” sa ‘Abdu’l-Bahá, “er årsak til at mennesket blir vekket. Hjertet blir ømt, og menneskets åndelighet øker. Dette bevirkes av den kjensgjerning at menneskets tanker begrenses til å ihukomme Gud, og ved denne oppvåkning og stimulering følger det utvilsomt mønstergyldige fremskritt.”
Men det er viktig å merke seg at faste ikke må bli betraktet som å praktisere askese, og heller ikke bør det brukes som en form for botsøvelse. “[D]enne materielle faste er et ytre tegn på den åndelige faste. Den er et symbol på selvbeherskelse, på at man avholder seg fra alle selvets lyster, antar åndens kjennetegn, henføres av himmelens åndepust og blir fyr og flamme av kjærlighet til Gud.”

Bahá'u'lláh forordnet en nittendagers periode hvert år da voksne bahá'íer faster fra soloppgang til solnedgang hver dag. Denne perioden sammenfaller med bahá'í-måneden Alá - som betyr opphøyethet - fra 2. til 20. mars, som blir umiddelbart etterfult av bahá'í nyttår. Det er en tid for bønn, meditasjon og åndelig forfriskning.

Et antall spesielle bønner er blitt åpenbart spesifikt for fasteperioden. Ett, for eksempel, begynner med disse ordene:

“Dette, o min Gud, er den første av de dager da du har befalt dine elskede å holde faste. Jeg ber deg ved deg selv og ved ham som har fastet av kjærlighet til deg og for ditt velbehags skyld – og ikke grunnet ego og begjær, ei heller av frykt for din vrede – og ved dine ypperste navn og mest opphøyede egenskaper, om å lutre dine tjenere for kjærligheten til alt annet enn deg, og om å dra dem nærmere demringsstedet for lysene fra ditt åsyn og din enhets tronsete. Opplys deres hjerter, o min Gud, med lyset av din kunnskap, og forskjønn deres ansikter med strålene fra din dagstjerne som skinner fra din viljes horisont.”

ARBEID OG TJENESTE

Arbeid er et allment og grunnleggende aspekt ved menneskelig eksistens. Gjennom arbeid tilegner mennesker seg midler til sitt livsopphold og realiserer mange av sine potensialer. “De beste blant mennesker er de som tjener til livets opphold ved sin gjerning og anvender utkommet til beste for seg og sine nærmeste av kjærlighet til Gud, Herren over alle verdener.”

Arbeid er helt nødvendig for fremgang og opparbeidelse av verdier – ikke bare for en selv, men for alle verdens mennesker. Personlig rikdom er akseptabelt hvis den er opparbeidet gjennom ærlig arbeid og den ikke er ervervet så den utarmer andre. “Rikdom er meget anbefalelsesverdig,” har ‘Abdu’l-Bahá sagt, “forutsatt at hele befolkningen er velstående. Men hvis noen få er uforholdsmessig rike mens resten er svært fattige, og ingen frukt eller fordel kommer fra denne rikdommen, er den bare en belastning for eieren.”

For å oppfylle sin hensikt kan ikke arbeid bare reduseres til kun et middel til å tilfredsstille våre ønsker og behov. Det må finne konstant uttrykk i tjeneste for menneskeheten. Når det blir utført i en ånd av tjeneste, kan arbeid bli betraktet som en handling av tilbedelse. “[A]lt arbeid og all anstrengelse mennesket gjør av hele sitt hjerte, er tilbedelse, hvis det er drevet av de høyeste motiver og viljen til å tjene menneskeheten,” lyder ‘Abdu’l-Bahás ord. “Dette er tilbedelse,” fortsetter han, “å tjene menneskeheten og å avhjelpe folkets nød.” Videre er det å etterstrebe å gjøre sitt ytterste uløselig forbundet med meningsfylt arbeid og uegennyttig tjeneste for menneskeheten. “Dere må utmerke dere i å elske menneskeheten, i enhet og harmoni, i kjærlighet og rettferdighet. Dere må kort sagt utmerke dere i alle menneskeverdens dyder – i trofasthet og oppriktighet, i rettferdighet og troskap, i fasthet og standhaftighet, i menneskekjærlige gjerninger og tjeneste for menneskets verden, i kjærlighet til ethvert menneske, i enhet og harmoni med alle folk, i å fjerne fordommer og fremme internasjonal fred.”

Begrepet tjeneste er sentralt i bahá’í-livets mønster både individuelt og kollektivt. “Gud har gitt oss øyne så vi kan se oss om i verden og tilegne oss alt som vil fremme sivilisasjon og livskunst. Han har gitt oss ører så vi kan lytte til visdommen hos velstuderte mennesker og filosofer, kan gavnes av den og reise oss for å fremme den og praktisere den. Sanser og evner er skjenket oss til bruk for fellesskapets beste, slik at vi, som utmerker oss fremfor alle andre livsformer ved innsikt og forstand, uavlatelig og på alle måter bør bestrebe oss, om anledningen enn skulle være stor eller liten, ordinær eller ekstraordinær, inntil hele menneskeheten er trygt samlet i kunnskapens uinntagelige høyborg.”

PILEGRIMSREISE

Over the course of history, the followers of every religion have travelled as pilgrims to certain revered locations that form part of their spiritual heritage. For them, the physical act of pilgrimage has served as an expression of their devotion and an outward representation of the spiritual journey on which they have embarked. Bahá’ís too undertake pilgrimage, and each year thousands of Bahá’ís take the opportunity to forge a profound and lasting connection with the spiritual and administrative centre of their Faith, located in the Haifa-‘Akká area of what is now northern Israel.

During the years of Bahá’u’lláh’s exile, His followers would travel from Persia—sometimes for months and on foot—to visit Him in person. After Bahá’u’lláh’s passing, His Shrine became the spot towards which Bahá’ís turn each day in prayer, and which they strive to visit at least once during their lifetime. The practice of pilgrimage to the Haifa-‘Akká area has continued. Today, Bahá’í pilgrims pray and meditate at the Shrine of Bahá’u’lláh and the Shrine of the Báb, as well as in the beautiful gardens that surround them. They also draw inspiration from the time spent at various historical sites associated with the lives of Bahá’u’lláh, ‘Abdu’l-Bahá, and Shoghi Effendi, as well as from visits to the edifices dedicated to the worldwide administration of the Bahá’í Faith.

“Holy Places are undoubtedly centres of the outpouring of Divine grace,” wrote ‘Abdu’l-Bahá, “because on entering the illumined sites associated with martyrs and holy souls, and by observing reverence, both physical and spiritual, one’s heart is moved with great tenderness.”1

Pilgrimage offers Bahá’ís from a vast number of cultures and countries the unique opportunity to enjoy precious moments of spiritual fellowship together. Pilgrims have been described as the “life-blood” of the Bahá’í World Centre, bringing with them news of their activities and taking back to their countries inspiration and new insights. Returning home after a short but intensive sojourn in the Holy Land, they feel reinvigorated by the experience, keen to rededicate themselves to service to humanity, and eager to share with family and friends the joy that has filled their hearts.

ET LIV I SJENERØS GAVMILDHET

Slik hensikten til et stearinlys er å skjenke lys, ble menneskets sjel skapt for å gi sjenerøst. Vi oppfyller vår høyeste hensikt i et liv med tjeneste der vi, med ydmykhet og løsrivelse, gir av vår tid, krefter, kunnskap og økonomiske ressurser.

Å GI ER VÅR NATUR

“Å gi og å være gavmild hører til mine kjennetegn,” skrev Bahá’u’lláh, “vel er det med den som smykker seg med mine egenskaper.”

Akkurat som stearinlysets hensikt er å skjenke lys, ble den menneskelige sjel skapt for å gi sjenerøst. Vi oppfyller vår høyeste hensikt i et liv med tjeneste, der vi gir av vår tid, energi, kunnskap og økonomiske ressurser. “Dere … må frembringe skjønne og vidunderlige frukter, så det kan være dere selv og andre til gavn.”

‘Abdu’l-Bahá har skrevet at “enkeltmenneskets ære og utmerkelse består i at det blant alle verdens skarer bør bli en kilde til samfunnets vel.” Selvsagt medfører det å strebe etter å tjene menneskeheten mange utfordringer, og søker man et liv i tjeneste må man enkelte ganger være villig til å tåle noe motgang. Men å ofre på denne måten er ikke en årsak til sorg; snarere en lykkebringer – det innebærer å akseptere en porsjon ubehag for andres velferd og lykke, å gi avkall på det som er lavere for det som er høyere. Som ‘Abdu’l-Bahá har uttalt: “å dø med hensyn til egoet” lar “den levende Guds skinnende glans … stråle frem”.

Impulsen til å gi springer ut fra kjærligheten til Gud. Idet denne kjærligheten fyller våre hjerter, vil sjenerøsitet komme til å kjennetegne mønsteret for vår oppførsel; når vi tjener andre av kjærlighet til Gud, er vi verken motivert av håp om anerkjennelse og belønning eller av frykt for straff. Et liv i tjeneste for menneskeheten medfører ydmykhet og løsrivelse, ikke egennytte og brautende fremferd. “Skjenk meg din nåde, så jeg kan tjene dem du elsker,” lyder en velkjent bønn av ‘Abdu’l-Bahá. “Gi meg å drikke av selvforglemmelsens beger; ifør meg dens kledning, og nedsenk meg i dens osean. La meg bli som støv på dine elskedes sti.”

Bahá’u’lláh formaner oss med følgende ord: “Vær gavmild i velstand og takknemlig i motgang. Vær din nestes tillit verdig, og betrakt ham med et lyst og vennlig ansikt. Vær en skatt for de fattige, en formaner for de rike, en besvarer av de nødlidendes rop, en beskytter av ditt løftes hellighet. Vær rettferdig i din dom og forsiktig i din tale. Vær ikke urettferdig mot noe menneske, og vis idel saktmodighet overfor alle mennesker. Vær som en lampe for dem som vandrer i mørke, en glede for de bedrøvede, en sjø for de tørstige, en havn for de fortvilede, en støtte og forsvarer for den som er offer for undertrykkelse. La redelighet og rettskaffenhet prege alle dine handlinger. Vær et hjem for den fremmede, en trøst for de lidende, et fast tårn for flyktninger. Vær øyne for de blinde og et ledende lys for de villfarendes føtter. Vær en prydelse på sannhetens åsyn, en krone på troskapens panne, en søyle i rettferdighetens tempel, et livsens åndepust for menneskeslektens legeme, et banner for rettferdighetens hærskarer, et lysende legeme over dydens horisont, dugg for det menneskelige hjertes jordbunn, en ark på kunnskapens osean, en sol på gavmildhetens himmel, en edelsten på visdommens diadem, et skinnende lys på din generasjons himmelhvelving, en frukt på ydmykhetens tre.”

BAHÁ'Í-FONDET

I den verden som Bahá’u’lláh har forespeilet oss, vil ressursene på planeten bli brukt til å realisere åndelig og materiell velstand for hele den menneskelige rase. Shoghi Effendi har skrevet at “fremgangen for og gjennomføringen av åndelige aktiviteter” “avhenger av materielle midler”.

I bahá'í-samfunnet er det opprettet fond på lokale, nasjonale, kontinentale og internasjonale nivå der kun dets medlemmer alene kan bidra til. Dette tillater bahá'í-samfunnet å både opprettholde sine aktiviteter og å kanalisere finansielle ressurser på måter som fremmer menneskehetens velferd.

Administrasjonen av disse fondene er betrodd til bahá'í-institusjonene på hvert nivå, som er ansvarlige for å ta beslutningen om tildelingen av ressurser på vegne av samfunnet. Selve det å bidra, gir selvfølgelig ikke et individ retten til å påvirke at bidragene skal benyttes på en spesifikk måte, selv om enhver bahá'í kan øremerke deres bidrag for et navngitt geografisk område eller for spesielle typer aktiviteter, som institusjonene kan bruke etter deres skjønn.

Individuelle bahá'íer bestreber seg på å gi uselvisk og med glede til de forskjellige fondene til troen, hver og en ut ifra egne omstendigheter og råd. Bidragene er private og frivillige, og pengeinnsamling fra individer er ikke tillatt. Dog, kan tilstanden til bahá'í fond likevel være et rådslagningstema blant medlemmene av bahá'í-samfunnet på forskjellige samlinger.

Det er riktignok sant at offervillig bidrag fra en velstående person vil være mye større i mengde enn det til en person uten tilgang til materielle ressurser. Likevel sies det i bahá’í-skriftene at, i Guds øyne, er enhver sum som gis med offervilje antagelig. Når bidrag blir gjort uegennyttig, skinner et grunnleggende prinsipp som er fundamentet for begrepet sjenerøsitet frem, det at giveren også blir mottaker av nåde. “Vi må være som en fontene eller et oppkomme som stadig tømmer seg for alt det har, og som stadig fylles igjen fra en usynlig kilde. Stadig å gi til beste for våre medmennesker uten å la oss avskrekke av frykt for fattigdom og i tillit til kilden til all rikdom og alt godt – dette er hemmeligheten ved rett levnet.”

Å DELE BAHÁ'Í TROSSYN

“Alt som er i himmelen og på jorden har jeg bestemt for deg unntatt menneskets hjerte, som jeg har gjort til bosted for min skjønnhet og herlighet.”

Med tidens løp vil flere og flere oppdage at det er en overbevisende visjon for en bedre verden i Bahá'u'lláhs lære og en kilde til dyp innsikt i prinsippene som må lede innsatsen som har som mål å virkeliggjøre det. Mange bestemmer seg for å gå videre og undersøke bahá'í-troen som en religion. Ved å gjøre dette utforsker de troens forklaringer på temaer relatert til menneskets natur, dens beskrivelse over hvordan Gud veileder menneskeheten, dens uttalelser om hensikten med livet i denne eksistensielle verden og om livet etter døden, og dens forskrifter relatert til individuell og kollektiv andaktsfylt liv. Og selvfølgelig vil de gjøre seg kjent med dens hellige skrifter og lover, og prinsippene og reglene som gjelder dens administrasjon. Det å godta dette og lignende elementer åpner veien for deres deltagelse i et dynamisk samfunnsliv som er dedikert til å omsette Bahá'u'lláhs lære i virkeligheten.

Det er naturlig at bahá'íer ønsker å dele deres trossyn med andre og dersom noen personer føler troens gnist i deres hjerte, er han eller hun velkommen - ja, er invitert til å bli et aktivt medlem av bahá'í-samfunnet og bidra til dets videre vekst og liv. Vanlige oppfatninger om ord som "konvertering" gjelder ikke for denne prosessen og misjonering er forbudt i bahá'í-troen.

I lys av dette, er det da slik at når en bahá’í deler hans eller hennes lære med en annen, er det ikke et forsøk på å overbevise eller på noen slags måte å bevise et særskilt poeng. Det er et uttrykk for et dyptfølt ønske om å åpne for en meningsfull samtale om grunnleggende eksistensielle emner, søke sannheten og fjerne misoppfatninger. “Hvis dere kjenner en bestemt sannhet,” har Bahá’u’lláh uttalt, “hvis dere besitter en juvel som andre er berøvet, så del den med dem i et språk preget av den største vennlighet og velvilje. Hvis den blir mottatt, hvis den oppfyller sin hensikt, er deres mål nådd. Hvis noen skulle avslå den, så overlat ham til seg selv og bønnfall Gud om å lede ham.”

Men uttrykk for læresetninger er ikke tilstrekkelig for å bygge en bedre verden – fokusert handling er også nødvendig. Bahá’u’lláh skriver: “Det påhviler ethvert menneske med innsikt og forstand å bestrebe seg på å omsette i virkelighet og handling det som er skrevet.” Derfor etterstreber bahá’íer å delta helhjertet i samfunnslivet, arbeider skulder ved skulder med ulike grupper i et bredt spekter av sammenhenger for å bidra til sosial, materiell og åndelig fremgang for sivilisasjonen. Uansett i hvilken form disse bestrebelsene finner uttrykk er bahá’íene motivert av ansvarsfølelse for det felles beste og en ånd av uselvisk og ydmyk tjeneste for menneskeheten.

KARAKTER OG OPPFØRSEL

Dyrkingen av åndelige egenskaper i denne verden er uadskillelig fra en stadig foredling av oppførselen vår der handlingene våre i økende grad gjenspeiler verdigheten og integriteten som hvert menneske er skjenket. Slike åndelige egenskaper blir ikke tilegnet ved å fokusere på egoet; de blir utviklet i tjeneste for andre.

GUDDOMMELIG LOV

“Den aller største og viktigste begivenhet i menneskets verden,” hevder ‘Abdu’l-Bahá, “er at Guds manifestasjon kommer, og at Guds lov kommer ned.” Bahá’u’lláh forklarer at Gud har pålagt hver og en tvillingpliktene: å anerkjenne Gudsmanifestasjonen, og, for dem som har gjort det, å overholde hans lover og forordninger. ”Disse tvillingplikter,” skriver han, “er uadskillelige. Ingen av dem kan godtas uten den andre.”

Bahá'í-skriftene beskriver eksistensen av to gjensidig utfyllende aspekter ved guddommelig lov. Det første aspektet henviser til de universelle, uforanderlige lovene som blir levendegjort og gjenspeilet i alle Guds religioner. Det andre dreier seg om lover som tjener til å ordne menneskehetens sosiale og åndelige liv - lover som endres etter tidens spesielle omstendigheter og forhold.

Hver Manifestasjon - som en guddommelige lærer - fremsetter universelle lover fra Gud, og bringer et nytt sett av lover som legger føringer for de åndelige og sosiale aspekter for menneskehetens liv gjennom det neste stadium av sin evolusjon. Den endelige hensikt med at Gudsmanifestasjonen kommer er, ifølge 'Abdu'l-Bahá: “å opplyse menneskets verden, å gjøre den jordiske verden himmelsk, å gjøre menneskets rike til en englenes verden, å forene hjertene, å tenne kjærlighetens lys i sjelen hos menneskene, så slike sjeler kan bli uavhengige, nå full enhet og samhørighet, vende seg til Gud, tre inn i det guddommelige rike, motta Guds rike gaver og foræringer og nyte manna fra himmelen.”

Mange av Bahá'u'lláhs lover som omhandler individets sosiale og åndelige liv, finner man i Kitáb-i-Aqdas. Denne boken inneholder spesielle forordninger om obligatorisk bønn, faste, ekteskap, arv og bruk av alkohol og narkotiske stoffer. På disse sidene opphever Bahá'u'lláh også presteskapet som institusjon, forbyr slaveri og askese og klosterliv, fordømmer grusomhet mot dyr, fordømmer baktalelse, fremhever viktigheten av å sysselsette seg i et yrke eller virksomhet, betoner nødvendigheten av å sørge for midler til barns utdanning, pålegger hver person plikten å adlyde myndighetene, befaler bahá'íene å omgås tilhengerne av alle religioner i en ånd av vennskap, understreker viktigheten av sannferdighet, pålitelighet, gjestfrihet, høflighet, overbærenhet, rettferdighet og rettskaffenhet.

Selv om viktigheten av å etterleve disse og andre lover og forordninger er klar, prøver bahá'íer også å huske på at guddommelig lov ikke kan reduseres til en enkel liste av ”gjør det” og ”ikke gjør det”. Det det egentlig dreier seg om er den forvandlende kraften i åpenbaringen til å foredle individets adferdsmønster, oppløfte alle menneskers hjerter og sjeler, å ordne menneskehetens kollektive liv, forme kulturen, vitalisere samfunnets strukturer, fremskynde sivilisasjonens utvikling.

Ja, i Kitáb-i-Aqdas, råder Bahá’u’lláh selv sine tilhengere til ikke å redusere hans påbud til ”kun en lovsamling.” “Nei snarere har vi brutt seglet på den utsøkte vin med maktens og styrkens fingre.” Han beskriver sin påbud som ”kjærlige forsyns lamper blant mine tjenere og min barmhjertighets nøkler for mine skapninger.” Bahá’u’lláh forsikrer:

"Fra min allmektige herlighets himmel har min makts Tunge rettet disse ord til min skapning: “Overhold mine bud av kjærlighet til min skjønnhet.” Lykkelig er den elsker som har innåndet den guddommelige duft av sin allerkjæreste fra disse ord, som er mettet med angen av en nåde som ingen tunge formår å beskrive. "

KJÆRLIGHET OG KUNNSKAP

Åndelige egenskaper blomstrer ettersom kjærlighet og kunnskap vokser i våre sinn og hjerter. I denne prosessen blir vi bedre og bedre i stand til å skille mellom det som opphøyer oss og det som fornedrer oss. Vi gjør fremskritt i vår forståelse av det fysiske univers, menneskets vesen, samfunnet og åndens liv. Kjærlighet vokser med kunnskap og sann forståelse fremmes av kjærlighet.

Si: Fra mine lover kan man fornemme den sødmefylte duft av min kledning, og ved hjelp av dem vil seierens faner bli plantet på de høyeste tinder. Fra min allmektige herlighets himmel har min makts Tunge rettet disse ord til min skapning: «Overhold mine bud av kjærlighet til min skjønnhet.» Lykkelig er den elsker som har innåndet den guddommelige duft av sin allerkjæreste fra disse ord, som er mettet med angen av en nåde som ingen tunge formår å beskrive.
Bahá’u’lláh, Kitáb-i-Aqdas

Da han hadde skapt verden og alt som lever og rører seg i den, valgte han, gjennom direkte iverksettelse av sin ubundne og opphøyede vilje, å tildele mennesket den enestående utmerkelse og evne å kunne kjenne ham og elske ham – en evne som nødvendigvis må betraktes som den skapende impuls og den primære hensikt som ligger til grunn for hele skaperverket…
Glimt fra Bahá'u’lláhs skrifter, XXVII

Kunst, håndverk og vitenskap hever tilværelsens verden og bidrar til å foredle den. Kunnskap er som vinger for menneskets liv, og en stige det kan gå opp langs. Det påhviler alle å tilegne seg kunnskap. … Kunnskap er i sannhet en virkelig skatt for menneskene og en kilde til herlighet, rike gaver, glede, foredling, fryd og gammen for dem. Lykkelig det menneske som holder fast ved den, og ve de likegyldige.
Bahá'u’lláh, Epistle to the Son of the Wolf

I tilværelsens verden finnes det i sannhet ingen større kraft enn kjærlighetens kraft. Når menneskets hjerte gløder av kjærlighetens flamme, er det beredt til å ofre alt – til og med livet.
‘Abdu’l-Bahá, Paris Talks

Gud har gitt oss øyne så vi kan se oss om i verden og tilegne oss alt som vil kunne fremme sivilisasjon og livskunst. Han har gitt oss ører så vi kan lytte til visdommen hos velstuderte mennesker og filosofer og reise oss for å fremme og praktisere den. Sanser og evner har han skjenket oss til bruk i tjeneste for fellesskapets beste, slik at vi, som jo skiller oss ut fra alle andre livsformer ved evnen til å fatte og forstå, uavlatelig bør arbeide på alle områder og langs alle linjer – hva enten det dreier seg om en sak som er stor eller liten, vanlig eller uvanlig – inntil hele menneskeheten er trygt samlet i kunnskapens uinntagelige høyborg. Vi bør uopphørlig legge nye grunnlag for menneskelig lykke og skape og fremme nye hjelpemidler med dette for øye. Hvor fortreffelig, hvor ærerikt er ikke mennesket hvis det reiser seg for å oppfylle sine forpliktelser, og hvor usselt og foraktelig er det ikke om det lukker øynene for samfunnets velferd og øder sitt dyrebare liv på å pleie sine selviske interesser og personlige fordeler.
‘Abdu’l-Bahá, The Secret of Divine Civilization

Når vi betrakter forholdene i universet, skjønner vi at kjærlighet er den akse som livet dreier seg om, mens aksen som død og ødeleggelse dreier seg om, er fiendskap og hat … Det foreligger klare bevis for at på alle trinn og i alle riker er enhet og enighet, kjærlighet og fellesskap årsak til liv, mens uenighet, fiendskap og adskillelse alltid bidrar til død. Derfor må vi med liv og sjel anstrenge oss slik at enheten og enigheten dag for dag kan øke hos menneskeheten og kjærligheten og samhørigheten bli mer strålende herlig og åpenbar.
‘Abdu’l-Bahá, The Promulgation of Universal Peace

SANNFERDIGHET, PÅLITELIGHET OG RETTFERDIGHET

Sannferdighet og pålitelighet innebærer mye mer enn ikke å lyve. De innebærer den overordnede kapasiteten til å skjelne, verdsette og ivareta selve sannheten. Uten disse åndelige egenskapene vil hverken individets eller samfunnets fremgang være mulig. Rettferdighet er sentralt for å legge grunnlaget for harmoni på alle nivåer i samfunnet. Det setter en standard som individets oppførsel og kollektive bestrebelser blir bedømt etter. En forutsetning for å leve et liv i tjeneste for menneskeheten innebærer da en vedvarende bestrebelse på å utvikle sannferdighet, pålitelighet og rettferdighet, og sikre at de alltid preger tanke og handling.

Vi bønnfaller ham – opphøyet være han – om å hjelpe enhver til å bli essensen av sannferdighet og til å nærme seg ham.
Bahá'u’lláh, Epistle to the Son of the Wolf

De dyder og egenskaper som har med Gud å gjøre, er alle synlige og åpenbare og er nevnt og beskrevet i alle de himmelske bøker. Blant dem er pålitelighet, sannferdighet, renhet i hjertet under samtale med Gud, overbærenhet, resignasjon i hva som helst den allmektige har bestemt, tilfredshet med de ting hans vilje har besørget, tålmodighet – nei, takknemlighet – midt i prøvelser, og fullstendig tillit til ham under alle forhold. Disse er blant de høyeste og mest rosverdige av alle gjerninger, slik Gud ser det.
Glimt fra Bahá'u’lláhs skrifter, CXXXIV

Pålitelighet er den største portal som fører til ro og sikkerhet for folket. I sannhet, stabiliteten i ethvert anliggende har vært og er avhengig av den. Alle styrkens, storhetens og rikdommens riker opplyses av dens lys.
Tablets of Bahá'u’lláh, Tarázát

Sannferdighet er grunnlaget for alle menneskelige dyder. I alle Guds verdener er det umulig for noen sjel å ha fremgang og lykkes uten sannferdighet. Når denne hellige egenskap har fått sin plass i mennesket, vil alle guddommelige kvaliteter også erverves.
‘Abdu’l-Bahá, sitert i The Advent of Divine Justice

Sannferdighet, oppriktighet og integritet er egenskaper hos den rettferdige og er den renes kjennetegn. Blant egenskaper er sannferdighet den fremste, for den innbefatter alle andre dyder. En sannferdig person vil være beskyttet mot alle moralske plager, vil vike tilbake for enhver ond gjerning og bli bevart fra enhver ondsinnet handling, siden alle laster og misgjerninger er selve motsetningen til sannferdighet, og et sannferdig menneske vil nære fullstendig avsky for dem alle.
‘Abdu’l-Bahá, fra en tavle oversatt fra persisk

O ÅNDENS SØNN! Høyest av alt elsker Jeg rettferdighet; vend deg ikke bort fra den hvis du søker Meg, og forsøm den ikke, så Jeg kan ha tillit til deg. Ved dens hjelp skal du se med dine egne øyne og ikke gjennom andres øyne, og få visshet ved din egen kunnskap og ikke gjennom din nestes kunnskap. La ditt hjerte dvele ved dette – hvorledes du bør være. Sannelig, rettferdighet er Min gave til deg og tegnet på Min kjærlige omsorg. Vend derfor ditt blikk mot rettferdigheten.
Bahá’u’lláh, De Skjulte Ord, Arabisk, nr 2

Intet lys kan lignes med lyset av rettferdighet. Opprettelsen av orden i verden og ro blant nasjonene avhenger av den.
Bahá'u’lláh, Epistle to the Son of the Wolf

Menneskenes lys er rettferdighet. Slukk det ikke med undertrykkelsens og tyranniets motbør. Hensikten med rettferdighet er at det skal oppstå enhet mellom menneskene. Den guddommelige visdoms osean bruser i dette opphøyede ord, mens verdens bøker ikke kan romme dets indre betydning.
Tablets of Bahá'u’lláh, Kalimát-i-Firdawsíyyih

Det kan overhode ikke være noen tvil om at hvis rettferdighetens dagstjerne, som har vært skjult av tyranniets skyer, skulle få utgyte sitt lys over menneskene, ville jordens utseende bli fullstendig forvandlet.
Glimt fra Bahá'u’lláhs skrifter, CXII

HJERTETS RENHET

“I menneskets livsførsel må det først være renhet, dernest friskhet, renslighet og åndens uavhengighet,” uttaler ‘Abdu’l-Bahá. “Først må elveleiet renses, så kan det friske elvevannet ledes inn i det. … en ren sanseevne innånder duftene som føres fra hans nådes rosenhaver; et blankpusset hjerte vil avspeile sannhetens fagre ansikt.” Menneskets hjerte er som et speil som kan gjenspeile åndelige egenskaper og vise guddommelige kjennetegn. For å gjøre det trenger det stadig å bli renset for verdens støv og urenheter. “Måtte deres hjerter bli klare og rene lik skinnende speil, som kan reflektere den fulle glans fra sannhetens sol,” lyder ‘Abdu’l-Bahás ord.

O ÅNDENS SØNN! Mitt første råd er dette: ha et rent, godt og strålende hjerte, så at du får eie et urgammelt herredømme, uforgjengelig og evigvarende.
Bahá'u’lláh, De Skjulte Ord, arabisk nr. 1

O MENNESKEBARN! Fryd deg over ditt hjertes lykke, så at du kan bli verdig til å møte Meg og gjenspeile Min skjønnhet.
Bahá'u’lláh, De Skjulte Ord, arabisk nr. 36

O ADAMS BARN! Hellige ord og rene og gode gjerninger stiger opp til den himmelske herlighets rike. Gjør deres ytterste for at deres handlinger må bli renset for selvets og hykleriets støv og finne nåde i herlighetens forgård; for om ikke lenge skal intet annet enn absolutt renhet og fullkomment plettfrie gjerninger godtas, i den Tilbedtes hellige nærvær, av dem som er satt til å prøve menneskeheten. Dette er visdommens og det guddommelige mysteriums sol som har skint over den guddommelige viljes horisont. Velsignet er de som vender seg mot den.
Bahá'u’lláh, De Skjulte Ord, persisk nr. 1

Verden vil forsvinne, og det vil alle de ting som deres hjerter fryder seg over, eller som dere hovmoder dere over blant folk. Rens hjertets speil for urenhetene i verden og alt som i den er, slik at det kan speile Guds strålende lys. Dette vil virkelig sette dere i stand til å være alt annet enn Gud foruten og til å finne behag hos deres Herre, den mest gavmilde, den allvitende, den allvise.
Bahá’u’lláh, The Summons of the Lord of Hosts

Du er velsignet, og mer velsignet skal du bli hvis du er stø på foten, har ro i hjertet ved hans helligånds duft, og dine hemmelige og skjulte tanker er rene overfor herrenes Herre!
Tablets of ‘Abdu’l-Bahá, vol. 3, s. 704

To be pure and holy in all things is an attribute of the consecrated soul and a necessary characteristic of the unenslaved mind. The best of perfections is immaculacy and the freeing of oneself from every defect. Once the individual is, in every respect, cleansed and purified, then will he become a focal center reflecting the Manifest Light.
I menneskets livsførsel må det først være renhet, dernest friskhet, renslighet og åndens uavhengighet. Først må elveleiet renses, så kan det friske elvevannet ledes inn i det. Kyske øyne nyter det salige syn av Herren og vet hva dette møtet betyr; en ren sanseevne innånder duftene som føres fra hans nådes rosenhaver; et blankpusset hjerte vil avspeile sannhetens fagre ansikt.
Selections from the Writings of ‘Abdu’l-Bahá

Ifølge Guds direkte og hellige befaling har vi forbud mot å ytre baktalelser, er pålagt å legge fred og vennskap for dagen og er formanet til rettskaffen vandel, redelighet og harmoni med alle verdens slekter og folkeslag.
‘Abdu’l-Bahá, The Will and Testament of ‘Abdu’l-Bahá

YDMYKHET OG TILLIT

Å utvikle åndelige egenskaper og bidra til sosial fremgang krever tillit til Gud. En slik tillit lar oss være trygge på at våre bestrebelser vil tiltrekke guddommelige bekreftelser. Men fortrøstningsfull handling må skje med ydmykhet. Bahá’u’lláh uttaler: “Ydmykhet opphøyer mennesket til herlighetens og maktens himmel, mens stolthet fornedrer det til usselhetens og nedverdigelsens dybder.” Sann ydmykhet leder ikke til passivitet eller uvirksomhet og bør ikke forveksles med manglende motivasjon. Ydmykhet og tillit til Gud tilfører et åndelig liv standhaftighet og glede.

Han må aldri søke å opphøye seg selv over noen, må fra sitt hjertes tavle vaske bort ethvert spor av stolthet og forfengelighet, må holde fast ved tålmodighet og resignasjon, forholde seg taus og avholde seg fra tomt prat.
Bahá’u’lláh, Kitáb-i-Íqan

Enhver sjel som på denne dag vandrer ydmykt med sin Gud og holder seg til ham, skal finne seg prydet med alle utmerkede navns og staders heder og herlighet.
Glimt fra Bahá'u’lláhs skrifter, LXXXII

Intet menneske skal nå breddene av den sanne forståelses hav med mindre det er løsrevet fra alt som er i himmel og på jord. Hellige deres sjeler, o verdens folk, så dere må hende kan nå det stade som Gud har bestemt for dere, og således tre inn i det tabernakel som, ved forsynets tilskikkelse, er blitt reist i Bayánens himmel.
Essensen av disse ord er dette: De som betrer troens sti, de som tørster etter visshetens vin, må rense seg for alt som er jordisk – må rense ørene for tomt snakk, sinnet for fåfengte forestillinger, hjertet for verdslige følelser og øynene for det som forgår. De bør sette sin lit til Gud og følge hans vei idet de holder fast ved ham.
Bahá'u’lláh, Kitab-i-Iqan

O MENNESKEBARN! Om du så skulle jage gjennom rommets uendelighet og krysse den vidstrakte himmel, vil du allikevel ikke finne ro om du ikke underkaster deg Vår befaling og ydmyker deg for Vårt Åsyn.
Bahá'u’lláh, De Skjulte Ord, arabisk, nr. 40

O MIN TJENER! Fri deg fra denne verdens lenker og løs din sjel fra selvets fengsel. Grip din sjanse, for den vil aldri komme til deg igjen.
Bahá'u’lláh, De Skjulte Ord, persisk, nr. 40

Ydmykhet opphøyer mennesket til herlighetens og kraftens himmel, mens hovmod nedverdiger det til elendighetens og fornedrelsens dybder.
Bahá'u’lláh, Epistle to the Son of the Wolf

Sørg ikke over det som har skjedd deg, men sett all din lit til Gud, den allmektige, den allvitende, den vise. Reis ditt hus på de guddommelige ytringers faste grunn, og lovpris din Herre. Han skal sannelig være deg nok fremfor alle jordens folk.
Bahá'u’lláh, The Summons of the Lord of Hosts

Ja, ha tillit til Gud, for hans gavmildhet varer evig, og til hans velsignelser, for de er ypperlige! Ja, sett deres lit til den allmektige, for han svikter ikke, og hans godhet varer evig! Hans sol gir lys uavlatelig, og hans barmhjertighets skyer er fulle av medlidenhetens vann, ved hvilket han vanner hjertene hos alle som har tillit til ham. Hans forfriskende bris bringer til alle tider helbredelse i sine vinger til menneskenes tørstende sjeler!
‘Abdu’l-Bahá, Paris Talks

[Egenkjærlighet] er et merkelig karaktertrekk og leder til ruin for mange viktige sjeler i verden. Dersom et menneske er utstyrt med alle gode egenskaper, men er selvisk, vil alle de øvrige dydene svekkes eller bli borte, og til sist vil vedkommende bli verre.
Tablets of ‘Abdu’l-Bahá, vol. 1, s. 136

GUD OG HANS SKAPELSE

Bahá'í-skriftene forklarer at Guds virkelighet er utenfor fatteevnen til noe levende vesen, skjønt vi kan finne uttrykk for hans egenskaper i alle skapte ting. Gjennom alle tider har han sendt en rekke guddommelige budbringere, kjent som ”Guds manifestasjoner” eller ”profeter”, for å lære opp og veilede menneskeheten, og vekke i hele befolkninger evnene til å bidra til sivilisasjonenes utvikling i en grad som ikke var mulig tidligere.

ÅPENBARING

Gud, universets Skaper, er allvitende og allkjærlig. Slik den fysiske solen skinner over verden og er kilde til alt liv, på samme måte er Guds åpenbaringer kilden til åndelig liv. Gjennom læren til Guds manifestasjoner - blant dem Abraham, Krishna, Zoroaster, Moses, Buddha, Jesus Kristus, Muhammed, og i nyere tid, Báb og Bahá’u’lláh— har menneskehetens åndelige, intellektuelle og moralske egenskaper blitt utviklet. Deres lære har dannet grunnlaget for sivilisasjonenes fremgang.

NATUREN

Skjønnheten, rikdommen og variasjonene i naturen er alt sammen uttrykk for Guds egenskaper. Dette inspirerer til dyp respekt for naturen. Menneskeheten har muligheten til å frigjøre seg fra naturens verden og, som forvaltere av planetens enorme ressurser, er den ansvarlig for å bruke jordas råmaterialer på en slik måte at det ivaretar bærekraft og bidrar til sivilisasjonens utvikling.

EN STADIG FREMADSKRIDENDE SIVILISASJON

Menneskeheten har gått igjennom faser som kan sammenlignes med spebarnstid, barndom og pubertet. Nå står den på terskelen til sin kollektive modenhetsalder. Kjennetegnet på denne modenheten er å forene menneskeheten i en global sivilisasjon. Fremveksten av denne sivilisasjonen, blomstrende både i sin åndelige og materielle dimensjon, innebærer at åndelige og praktiske sider av livet utvikles i et harmonisk samspill.

VIKTIGE RELASJONER

Virkeliggjøringen av prinsippet om menneskehetens enhet er både målet og kjernen i Bahá'u'lláhs åpenbaring. Bahá’u’lláh sammenlignet verden med menneskets legeme. I denne organismen er det millioner av celler, forskjellige i form og funksjon, som spiller sin rolle for å opprettholde et sunt system. På samme måte tjener harmoniske forhold mellom individer, samfunn og institusjoner til å bevare samfunnet og legge til rette for sivilisasjonens fremskritt.

INIDIVIDET OG SAMFUNNET

Vi lever i dag i en unik historisk periode. Etter hvert som menneskeheten utvikler seg fra barndom og nærmer seg kollektiv modenhet, blir behovet for en ny forståelse av forholdet mellom individet, samfunnet og samfunnets institusjoner stadig viktigere.

EN MENNESKESLEKT

Overbevisningen om at vi tilhører én menneskeslekt ligger i hjertet av bahá'í-troen. Prinsippet om menneskehetens enhet er "aksen som Bahá'u'lláhs lærer sirkler om…"

DEN BAHÁ'Í-ADMINISTRATIVE ORDEN

Bahá'í-samfunnets saker blir administrert av valgte institusjoner, hver av dem med et fastlagt ansvarsområde. Opprinnelsen til dette systemet, kjent som den administrative orden, og dessuten de prinsippene som klarlegger funksjonene deres, finnes i Bahá'u'lláhs skrifter.

UNIVERSELL FRED

Bahá'u'lláhs læresetninger er enorme i sitt omfang. De utforsker emner som naturen og hensikten med åpenbaringen, menneskets iboende verdighet, foredling av åndelige egenskaper, og menneskehetens interaksjon med den fysiske verden. Bahá'í-skriftene er også fulle av henvisninger til universell fred - "hele menneskehetens ypperste mål" - såvel som forklaringer om de sosiale prinsippene som er forbundet med fred.

Blant disse prinsippene er uavhengig søken etter sannheten;  mennneskehetens enhet (som er kjerneprinsippet i bahá'í-troen); fjerning av alle former for fordommer; harmoni mellom religion og vitenskap; likeverd mellom kvinner og menn; obligatorisk utdanning; innføring av et universelt hjelpespråk; avvikling av ekstrem rikdom og fattigdom; opprettelsen av en verdensdomstol for å avgjøre tvister mellom nasjoner; og styrkingen av rettferdighet som det ledende prinsipp for menneskelige anliggender.

Bahá'íer ser ikke på disse prinsippene som bare vage forhåpninger - de forstås som forhold som har umiddelbar og praktisk relevans for både individer, samfunn og institusjoner.

HVA BAHÁ'ÍER GJØR

“Kunnskapens beger renner over; salige er de som henter seg munnfuller der! Livets kilde sprudler frem; salige er de som drikker!”
— ‘Abdu’l-Bahá

Siden begynnelsen av bahá'í-troen på 1800-tallet, har et stadig økende antall mennesker funnet i Bahá'u'lláhs lære en fengslende visjon om en bedre verden. Mange har hentet innsikt fra disse læresetningene - for eksempel om menneskehetens enhet, om likeverd mellom kvinner og menn, om eliminering av fordommer, om harmoni mellom vitenskap og religion - og har etterstrebet å anvende bahá'í-prinsippene i sine liv og i sitt arbeid. Andre har bestemt seg for å slutte seg til bahá'í-samfunnet og delta i dets bestrebelser på å bidra direkte til realiseringen av Bahá'u'lláhs visjon for menneskehetens modenhetsalder.

Bahá'íer kommer fra alle samfunnslag. Unge og gamle, menn og kvinner, alle bor og jobber på vanlig måte og har sin nasjonale og kulturelle identitet. De deler et felles mål om å tjene menneskeheten og forfine sine indre liv i samsvar med Bahá'u'lláhs lære. Bahá'í-samfunnet som de tilhører, kjennetegnes av læring og handling, fritt for noen følelse av overlegenhet eller behov for å ha enerett på sannheten. Det er et samfunn som etterstreber å dyrke frem håpet om menneskehetens fremtid, å fremme meningsfulle handlinger, og å glede seg over bestrebelsene til alle dem som arbeider for å fremme enhet og avhjelpe menneskelig lidelse.

RESPONS PÅ BAHÁ'U'LLÁH

Et sentralt konsept i bahá'í-læren er at det å foredle ens indre karakter og å tjene menneskeheten er uadskillelige sider av livet. Shoghi Effendi uttaler i et brev som er skrevet på hans vegne:

“Vi kan ikke atskille menneskets hjerte fra omgivelsene utenfor oss og si at når først en av delene er forandret, så vil alt bli bedre. Mennesket er en organisk del av verden. Dets indre liv former miljøet og blir også selv sterkt påvirket av det. Det ene virker inn på det andre, og alle varige forandringer i menneskets liv skyldes disse gjensidige reaksjonene.”

I lys av dette har bahá'íer kommet til erkjennelsen av den tosidige hensikt som er grunnleggende for deres liv: å ivareta sin egen åndelige og intellektuelle vekst og å bidra til forvandlingen av samfunnet.

Denne tosidige hensikt hjelper til med å forme bahá'íenes bestrebelser på alle områder. Derfor forventes det eksempelvis ikke bare at de skal be og reflektere daglig i sine egne liv, men også at de bestreber seg på å spre en andakstfull ånd i sine omgivelser; de blir bedt om ikke bare å fordype sin egen kunnskap om troen, men også å dele Bahá'u'lláhs lære med andre; de blir ikke bare rådet til å lære seg å motstå egoets innskytelser i sine egne liv, men også å etterstrebe, med mot og ydmykhet, å demme opp mot tendenser i kulturen som glorifiserer selvforherligelse og forvitrer grunnlaget for solidaritet.

ET ANDAKTSFYLT LIV

Tjeneste og tilbedelse er i sentrum for samfunnslivet som bahá'íer overalt i verden forsøker å skape. De er to atskilte, men også uatskillelige elementer som driver samfunnslivet fremover. 'Abdu'l-Baha skriver at: “Suksess og fremgang avhenger av tjeneste for og tilbedelse av Gud”.

Bønn er sentralt for et bahá'í-liv, enten det gjelder på nivå av individ, samfunn eller institusjoner. Bahá'íer vender sine hjerter i bønn til Gud flere ganger gjennom en dag - bønnfaller om hans hjelp, ber til ham på vegne av sine kjære, uttrykker lovprisning og takknemlighet, og søker guddommelige bekreftelser og veiledning. Dessuten er det slik at rådslagningsmøter og samlinger der vennene har kommet sammen for gjøre et eller annet slags prosjekt, vanligvis begynner og avsluttes med bønn.

Bahá'íer holder også samlinger, der vennene, bahá'íer og andre forenes i bønn, ofte i hverandres hjem. Slike andaktsmøter tjener til å vekke åndelig mottakelighet hos deltakerne, og sammen med de tjenestehandlinger de utfører, fremmer det et mønster for samfunnsliv som er inngitt en ånd av tilbedelse og fokuserer på oppnåelse av åndelig og materiell velferd.

Samspillet mellom tilbedelse og tjeneste finner sitt uttrykk i institusjonen Mashriqu’l-Adhkár. Bygningskomplekset består av en sentral bygning, gjerne kalt bahá’í-tempel, som utgjør sentrum for tilbedelse i et geografisk område. Omkringliggende bygninger er viet tilbud om utdannelse, helsehjelp og andre tjenester som har med samfunnets sosiale og økonomiske utvikling å gjøre. Skjønt det bare er noen få Mashriqu’l-Adhkár i verden i dag, blir de første frø for deres senere etablering plantet i et økende antall samfunn. I fremtiden vil hvert lokalsamfunn nyte godt av å ha et slikt bygningskompleks.

FAMILIELIV OG BARN

Familien utgjør kjernen i samfunnet. Den er en sentral arena for utvikling av prisverdige egenskaper og evner. Gjennom dens harmoniske funksjon og utvikling og opprettholdelse av de kjærlighetsbånd som forbinder dens medlemmer, blir den et konstant uttrykk for sannheten om at individets velferd er uløselig knyttet til fremgang og velferd for andre.

En grunnleggende rolle for familien er å oppdra barn som kan lære å ta ansvar både for sin egen åndelige vekst og sitt bidrag til sivilisasjonens fremgang. 'Abdu'l-Bahá hevder at barnets mor og far bør “som en plikt… etterstrebe av alle krefter å oppdra datteren og sønnen”, og bahá'í-foreldre, som bærer hovedansvaret for sine barns oppdragelse, bør til enhver tid tenke på sin plikt i så henseende. Men barns oppdragelse er ikke bare foreldrenes ansvar. Samfunnet har også en viktig rolle å spille, og bahá'í-samfunnet vier stor oppmerksomhet til dette emnet. Derfor er barneklasser for åndelig og moralsk opplæring av barn, karakteristisk nok blant de første aktiviteter som blir igangsatt av bahá'íer i et område. Barneklassene er åpne for alle interesserte, uansett tro.

UNGDOM

Ungdom har spilt en fundamental rolle i bahá'í-historien. Báb selv erklærte sin misjon da han bare var tjuefem år gammel. Mange av hans tilhengere var i sin ungdom da de sluttet seg til hans åpenbaring. I løpet av embetstiden til Bahá’u’lláh og ‘Abdu’l-Bahá, var det unge mennesker som stilte seg i fremste rekke for å utbre budskapet til den nye troen og dele dens lære med andre.

Tusener av unge bahá'íer har reist seg i hver generasjon som et svar på Bahá'u'lláhs kallen. Deres bestrebelser blir veiledet av bahá'í-troens overhode - idag Det Universelle Rettferdighetens Hus - som oppmuntrer unge bahá'íer til å ta i bruk den iver og entusiasme som er karakteristisk for ungdomstiden, og bidra til åndelig og materiell fremgang

INSTITUSJONSKAPASITET

Den gradvise utviklingen av bahá'í-samfunnets administrative strukturer og foredlingen av dens tilhørende prosesser, har vært viet betydelig oppmerksomhet helt siden bahá'í-troens begynnelse. Temaet blir beskrevet i noe detalj under "Den bahá'í administrative orden" under emnesamlingen i "Hva bahá'íer tror"-området på nettsiden.

Energien bahá'íer vier utviklingen av institusjonell kapasitet og administrative prosesser er ikke bare motivert av et ønske om å øke effektiviteten og organiseringen i bahá'í-samfunnet. De ser på denne utviklingen som et nødvendig bidrag til en ny sosial verdensorden som ble forespeilet av Bahá'u'lláh. Med andre ord: bidrag til nye måter som en moden menneskehet kan  håndtere sine politiske, sosiale og kulturelle anliggender på.

INVOLVERING I SAMFUNNSLIVET

Bahá'u'lláh rådet sine tilhengere til å: “Vær omhyggelig oppmerksom på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornødenheter.”

Bahá'íer over hele verden - både individuelt og kollektivt – er opptatt av å engasjere seg i samfunnslivet, å arbeide skulder ved skulder med ulike grupper for å bidra til materiell og åndelig fremgang for alle.

To utfyllende områder for samfunnsengasjement behandles her, sosial handling og offentlig diskurs. Sosial handling beskriver et vidt spekter av aktiviteter, ofte drevet på grasrota. Hensikten er å bidra til materiell og sosial velferd for storsamfunnet. Nært knyttet til dette er de bestrebelser som bahá'íer bidrar med når det gjelder allmenn velferd på tankenivå gjennom deltakelse i samfunnets diskurs, dvs diskusjoner og andre former for offentlig samtale. For enkeltmedlemmer av bahá'í-samfunnet dreier dette seg i alminnelighet om å dele tanker som er inspirert av bahá'í-læren på en rekke samfunnsområder. Nasjonale Åndelige Råd koordinerer bahá'í-bestrebelsene på å bidra til diskusjoner lokalt og nasjonalt som fokuserer på ulike aspekter av sosial utvikling.  Internasjonalt er Bahá’í International Communityrepresentert i rekke globale nettverk som er opptatt av temaer som likeverd mellom kvinner og menn og bærekraftig utvikling.